Har du reist ut i den store verden ennå? Ikke? Da har du vel planer om å gjøre det? Tenkte vi det ikke. For du har lyst, ikke sant? Eller?

Alle har rett til å la drømmer bli virkelighet. Slik lyder det i „uavhengighetserklæringen“ til en herværende reiseoperatør. Å reise er å realisere drømmer. Dine drømmer. Så kjøper du deg en jorda-rundt-billett, får en sprøyte i baken og et par-tre i armen, skaffer deg et par reisehåndbøker og pakker ryggsekken. Det er langt fra noen simpel charter-tur du står overfor. Nei, du skal ut og oppdage verden på egenhånd. Dette er Reisen.

Et halvt år senere er du hjemme igjen. Kontoen er tom, men fotoalbumet er fullt. Kenya, Thailand, Australia og, ja, hva var det nå den het igjen, den trivelige, lille øya ute i Stillehavet? Egentlig er det ingen som bryr seg om det - du er hjemme og du er hel, og da er venner og familie fornøyde. Hverdagen tar tak i deg igjen, og etter noen måneder er fotoalbumet, reisedagboka og det halvfulle passet de eneste bevisene for at du har opplevd ditt livs drøm. For det var en drøm; din drøm - ikke sant?

Denne tomhetsfølelsen er velkjent for mange. Spørsmålet er om drømmen din i det hele tatt var realiserbar. For billetten var vel litt for billig? Det var vel nesten for lett å komme seg halve jorden rundt? Når sant skal sies kan du ikke anklage deg selv for ubevissthet bare fordi du ikke kan huske om det var i Indonesia eller i Thailand at du møtte den hyggelige mannen som kunne spille et merkelig instrument? Ikke vet du heller om du kan hevde å ha vært i Malaysia når du bare kjørte gjennom med buss om natten. Og du kan ikke akkurat si å ha kommet under huden på mannen du pratet med i to timer i Jakarta. Eller gatebarna du knipset i slummen i Bangkok. Du syntes synd på dem. Men så kunne du reise videre. Ingen forpliktelser hadde du, hele tiden hadde du muligheten til å dra videre. Bare selve erkjennelsen av at du skal tilbake, gjør at du ikke behøver å ta stilling til alt du observerer. Det er deres liv, deres hverdag, ikke din. Du er bare en flue på veggen, du er kameralinsen.

Kanskje er det ikke bare det at du ikke er nødt til å involvere deg - kanskje blir det umulig? Et bilde: Du sitter på et tog som kjører i 70 og nærmer deg en mann som går langs veien. I det toget passerer forsøker du å veksle et par ord med ham gjennom vinduet. Det går ikke. På samme måte som man fra togvinduet ikke kan oppnå kontakt med ham som står stille, er man som reisende i utakt med et menneske man møter - selv om begge sitter stille rundt samme kafèbord. OK, du trenger ikke å reise til Indonesia for å føle en kløft mellom deg selv og et annet menneske. Men her snakker vi om et Ginnungagap. Feilen ble begått fra før reisen tok til: Ved å kjøpe en billett som gir deg en uke i hvert av tredve land, gir du ikke deg selv sjansen til å bli kjent med et eneste ett av dem. Du kommer skeivt ut fra begynnelsen av. Det blir så altfor tydelig at du bare er et tog på vei fra A til B og tilbake til A igjen. Stoppene blir så korte at du ikke får tid til å gå av før toget raser videre.

Men det er en viktig forskjell: Din involvering betyr noe for ham du sitter sammen med, i motsetning til ham du gauler til fra toget. I det du søker kontakt med en person fra, la oss si - Indonesia, forstår du at du reiser først som vestlig, dernest som menneske. Og at dette betyr at maktaspektet blir trukket inn i bildet. Dette er jo en erkjennelse mange unge reisende kommer til - vi reiser jo som regel på trange budsjetter, og velger derfor ofte u-land som reisemål.

Ta kroneksempelet: „Bør jeg gi mer tips?“ Du vet at gir du for mye, vil det sakte men sikkert skapes en mur mellom besøkt og besøkende. Etterhvert vil all kontakt innebære penger. Vi kjenner alle historier om levende urbefolkningsritualer som er blitt stivnede kulisser, former uten funksjon, fremvist for turister mot betaling, men ellers uten betydning. Det kan være svært frustrerende å oppleve hvordan tidligere reisendes lemfeldighet forringer din egen reiseopplevelse. Samtidig må du erkjenne at du selv bidrar til den samme utviklingen bare ved å reise til disse eksotiske stedene. De stedene du ønsker å oppdage som ukjente perler, vil før eller senere bli oppdaget av turistmassene dersom du selv har kommet deg dit.

Men vi vil jo ikke være overfladiske turister! Vi vil møte de innfødte som medmennesker og ikke som kulisser til turistfotoet, men samtidig vil vi gjerne ta bilder av dem slik at vi har minnene og bevisene for at vi faktisk møtte dem. Det er pinlig når du brått forstår hvilket gap som ligger mellom deg og din nye, kinesiske venn i det du kommer med den ektefølte men håpløse oppfordringen : „Du må bare komme til Norge og besøke meg“. Ikke bare er det en praktisk umulighet - du har vel innerst ikke lyst til å oppleve den dagen den jevne kineser begynner å farte flyveien på krysstvers av kloden? Har vi alle rett til å „realisere reisedrømmen“?

Men en ekte vagabond kan jo ikke reise til Kanariøyene eller Mallorca! Helst vil han ikke ha noe hjemmekjent rundt seg. En parabolantenne montert på en bungalow gir frysninger nedover ryggen! Ikke bare reisemålene, men også de reisende selv blir mer ekstreme. Ingen blir lenger imponert om du har vært i Kina. Du må helst ha syklet dit for å gjøre inntrykk - og for å få den maksimale utfordringen. Hoteller er tabu om de så bare har én liten stjerne. Helst sover man hos lokale familier eller i telt. Man må gå opp i rollen fullt og helt. Men de færreste har tid til å reise i årevis, mot til å oppsøke de fjerneste steder eller vilje til å ta risken på å bli en rotløs, rastløs vandrer. Kampen om verdens siste, møydommelige severdigheter må overlates til de få.

Så vi andre, som gjerne reiser langt og lenge - for all del - men bare ikke så ekstremt, vi følger gjerne i hverandres fotspor - flirer over at tusener av andre reisende tråler rundt med akkurat den samme reisehåndboka. Vi aksepterer at vi må reise videre med en stadig tyngre bør av ufordøyde inntrykk, og må til slutt finne oss i at reisen kanskje ga flere brustne illusjoner enn store inspirasjoner. Men du er ikke lenger sneversynt. Du fikk gjort din reise.

Men var du med på turen?

Den teknologiske utviklingen har gjort det mulig for stadig flere mennesker å reise. Ikke bare har det blitt enklere å nå de fjerneste plasser på jorda - også har nye oppfinnelser lettet hverdagen for mennesker i den rike verden, slik at tid har blitt frigjort. Resultatet er altså en rekke mennesker med masse fri tid og muligheter til å benytte den i andre verdensdeler. Budskapet er enkelt: Kom deg ut og se verden! Du har sjansen nå, og du er pokker så dum hvis du ikke tar den!

Reiste du bare „for å ha gjort det“? Fordi tilbudet var der? Ofte kan det virke helt tilfeldig hvor folk reiser. Valget står mellom Chile og Thailand, flyprisen avgjør. Undertegnede må nikke gjenkjennende til beskrivelser som: „Jo, Bolivia var kult, men prøv Tunisia - det var bare helt kjempe!“. Den erfarne vagabond utvikler etterhvert et umiskjennelig verdensbilde der gjennomsnittlig hotellstandard og graden av ufyselighet blant taxisjåfører danner sammenligningsgrunnlag. Som vi har vært inne på kan det skyldes måten vi reiser på, men like mye kan det være at reisen er negativt motivert. Spør du folk hvorfor de drar ut, får du ofte til svar at „det skal bli så fint å komme seg bort litt“. Få litt inspirasjon til ny innsats i sitt daglige virke ved å få det litt på avstand. Eller bare få brent av litt tid for å sette press på seg selv når man kommer tilbake. For det er i det daglige virket målet ligger, man reiser jo for å komme tilbake igjen. Tilbudet om å reise ut styrer mer enn etterspørselen etter konkrete reiseopplevelser.

Med tilbudspresset kommer ensformingen. På 1700-tallet var det en obligatorisk del av dannelsen til unge engelske adelsmenn å ha gjennomført „the Grand Tour“ - en reise til utvalgte steder i Europa; blant annet Venezia, Firenze og Wien. Er vår tids jorden-rundt-reiser også blitt ritualer? Få reiser mer enn nordmenn, ingen mer enn studenter. Har du ikke reist minst halve jorda rundt, har du en alvorlig dannelsesbrist. For oss studenter er jorden-rundt-billetten blitt like essensiell som eksamenspapirene. Reisen kan oppleves som et krav - en slags livets svenneprøve, som du må igjennom før du kan slå deg til ro med vissheten om at du har gjort din reise og utvidet din horisont? Er da ryggsekkturistene noe bedre enn charter- turistene?

Hvorfor i det hele tatt reise? Hvis vi ikke har spesielle drømmer å virkeliggjøre - hvis Chile og Thailand er som kron og mynt - er det ikke like lurt å bli hjemme, eller i det minste begrense seg til en sykkeltur i nærdistriktet (noe som faktisk er mer miljøvennlig og dessuten ganske sunt)? Lengselen mot det ukjente og eksotiske har nok ulmet i mange mennesker før Kilroy og Globetrotter tok patent på reisedrømmen og gjorde den konkret for oss. Men jorden-rundt-pakketurene er dårlig egnet til å realisere drømmer. Heller er det rastløsheten vår som har fått et nytt navn - reisefeber - og tabletten er billetten!

Selv ikke når vi føler at drømmen er vår egen, er det sikkert at reisen blir noe mer enn en virkelighetsflukt. Ønsker vi at drømmen vår skal bli virkelighet? Eller vil vi ha den som noe vi kan returnere til - en drøm som en motsats til virkeligheten; den forutsigbare hverdagen her hjemme? Vi får en slags kjøter; den reisende som har klare mål for turen, men som gjennom måten å reise på ikke gir seg selv sjansen til å nå dem - rett og slett for å beholde selve drømmen. For å bruke tog-analogien igjen: Du reiser samme turen om og om igjen. Men du går ikke av.

Til sist: Det er ikke i seg selv galt å reise jorden rundt. Å reise for å ha det litt kult er en ærlig sak. Men å innbille seg at det ligger noe mer i det, er å lure seg selv, og i verste fall skape seg et temmelig skjevt syn på verden.

En halvt-års reise jorden rundt gir ingen dype innsikter. Reisen blir til mens du gjør den og skal du i det hele tatt være med på turen, bør du tenke deg lenge om før du setter opp en plan hvor du skal dekke et helt kontinent på en måned eller halvannen.