Fra hulemalerier til satelittfotografering. Fra en rund klode til en flat og tilbake til en rund. Fra skjørbuk til sauerkraut. Fra Miletus til Greenwich via Alexandria. Og hvem skulle trodd en beskjeden urmaker var den som ga Britannia evnen til å «rule the waves»? Vi har tatt en kikk på navigasjonens og kartenes historie.

Når verdens aller første kart ble tegnet, vil vi nok aldri få vite. Selvfølgelig kan det hende at det en dag vil dukke opp et som er eldre enn de eldste en har funnet til nå, noen babylonske stentavler fra år 2300 før Kristus. Men det er rimelig å anta at kunsten å tegne kart er like gammel som menneskeheten selv. Bier kan vise sine medarbeidere hvor de har funnet en flott blomstereng ved å danse et spesielt mønster som anslår retning i forhold til solen og distansen. På samme måte er det sannsynlig at de første kart ble tegnet av folkeslag uten skriftspråk for å vise hvor vann og andre nødvendigheter var å finne, samt veien til nabostammer og hvor det var farlig å bevege seg. Det nomadiske liv stimulerte også til geografiske opptegnelser, ved å avmerke de beste rutene gjennom fjell og ørkener, hvor oaser og kilder kunne finnes og de beste stedene for sommer- og vinterbeite. Malerier på hulevegger har av noen arkeologer blitt hevdet å vise enkelte dyrs migrasjonsmønstre. Lignende streker avtegnet på bentavler kan være forsøk på å beskrive jaktområder, men om det er kart kan ikke sies med sikkerhet. Derfor er babylonernes stentavler de første vitnesbyrd vi med sikkerhet kan si er kart. Visse opptegnelser av landområder fra Egypt og malerier funnet i gravkammere er nesten like gamle. Sannsynligvis utviklet egypterne og babylonerne karttegnerkunsten omtrent samtidig og med de samme formål. Begge sivilisasjonene var opptatt av de fruktbare områdene i sine elveområder, og benyttet derfor kart i forbindelse med registereringen av disse.

Fra Babylon er det vi også har det første verdenskartet. Ikke uventet viser det jorden som en rund plate omgitt av vann der Babylon ligger i sentrum. Bortsett fra dette eksemplet – som kan dateres tilbake til år 1000 f.Kr. – gjorde babylonerne og egypterne få forsøk på å beskrive verden som helhet. Deres kart hadde først og fremst et praktisk siktemål, som fastsettelsen av grenser. Det var greske filosof-geografene som ble de første til å undre seg over verden så ut.

Derfor er det i byen Miletus, på øya Aegan, verdens første senter for geografiske studier tar form i år 600 f. Kr. Herfra er det Hecataeus publiserer verdens første bok om geografi 100 år senere. En generasjon senere er det Herodotus som etter lange studier og mye reising utvider verdensbildet. Blant annet nedtegner han en tidlig rundreise fønikere gjorde rundt Afrika. Han forbedrer også tegningene over de til da kjente deler av verden og var den første til å forstå at Det kaspiske hav var et innlandshav.

Herodotus kart over verden strekker seg vestover til Gibraltar og østover til India, sørover til Etiopia og nordover til Ukraina. Og det er slettes ikke dårlig tegnet. Herodotus og flere av hans samtidige er også de første som lanserer tanken om at jorden muligens ikke er en flat skive omgitt av vann. Det er i dag vanlig å tildele Pytagoras æren for tesen om at vi bor på en rund klode som svever, men mye tyder på at dette var det store diskusjonstemaet blant naturfilosofene på denne tiden, ved siden av spørsmålet om alle tings opphav. Rundt år 400 f. Kr. synes tanken å være generelt akseptert blant alle de greske lærde.

Fra år 400 f. Kr. er det vi også har den første boken om navigasjon, en «periplus» – førerbok. Den tar ikke utgangspunkt i noe kart. For de tidligste sjøfarerne var det geografiske kjennermerker langs kysten som var de mest pålitelige veiviserne. Senere lærte de seg å stole på de forskjellige vindene. Vi vet det gikk handelsruter over det åpne havet mellom Kreta og Egypt – en distanse på 50 mil – for over 4500 år siden. En slik seilas står det å lese om i Odysseen, der de ved hjelp av nordavinden når Nilen på fem dager. Senere ble reisene lengre og lengre. Fønikerne importerte tinn fra Cornwall i år 600 f. Kr. Dette betyr at de må ha lært seg hvordan navigere etter solen og stjernene, slik vi kan lese i Bibelen, sagaene, hos Homer og Herodotus. Hva som krevdes av en god seiler kan vi lese i den indiske Mu´allim fra 434 f. Kr.: „Han kjenner stjernenes kurs, godt og dårlig vær. Han kan vite forskjellen på havregioner ved å studere fiskene, fargen på havet, vekstene på bunn, fuglene i fjellene og andre tegn. Og hans eneste hjelpemidler er minnet, i tillegg til førerboken og et godt mannskap.“

Distansene ble i de tidligste fører-bøkene målt i dagsseilaser. Senere ble det vanlig å måle distansen ved å finne ut hvor fort skipet reiste og hvor lenge det reiste med de forskjellige hastighetene. Den eldste metoden for å finne hastigheten er den såkalte hollandske kubbe. Kubben ble kastet overbord fra baugen. Siden tok de tiden frem til den passerte akterstavnen. En senere metode gikk ut på å binde kubben til et tynt tau og hive den fra akterstavnen. Lengden tau som gikk med innen et timeglass var rent ut ble brukt til å måle farten. I 1637 anbefalte navigatøren Richard Norris et tau med en knute for hver 47 1/4 fot (14,3 meter) og et 28 sekunders timeglass (det skal ikke være enkelt). Om tauet var nådd frem til den første knuten idet sanden rant ut, var skipets hastighet 6076 fot (1852 meter [en nautisk mil]) i timen. Med andre ord: En knop (knute).

Ingen er helt sikre på når eller hvor magnetstenens evne til å peke mot det magnetiske nord ble oppdaget. Ingen vet heller når den først ble benyttet for å finne veien over lengre distanser. De første antydninger om stenens egenskaper finner vi i greske skrifter fra 650 f. Kr. En kinesisk ordbok fra 121 f. Kr. omtaler den som „en sten som kan gi nålen en retning“. Araberne brukte den om bord i sine skip i år 700. Også i gammel nordisk litteratur nevnes magnetstenen, blant annet i forbindelse med koloniseringen av Island i 874. „Ledarstein“ kalte de den, vikingene. De la den på et stykke tre i en skål med vann. Antageligvis ble den først brukt under overskyet vær, som et supplement til sol- og stjernenavigasjonen.

I 1302 anbragte en ukjent navigatør fra Amalfi, Italia, en vindrose på kompassnålen. Dette gjorde det enklere å finne ut av retningen, og 1302 regnes derfor som året for oppfinnelsen av skipskompasset. På de tidligste kompassene hadde den nordlige pilen en rik utsmykning og betegnelsen „T“ for tramontana, det navnet nordavinden var blitt tildelt. Den østlige pilen var gjerne dekorert med et kors, da den pekte mot Det hellige land.

Dette moderne kompasset – hvis tilblivelse sammenfalt med den gryende renessansen – kom naturlig nok til å bety mye for karttegnerkunsten, som hadde stagnert under middelalderen. Det viktigste kartet i 1302 var fremdeles verdenskartet til Ptolemaeus (90-168). Han var en astronom og matematiker som tilbragte mange år i biblioteket i Alexandria. Hans hovedverk fikk navnet Geographike hyphegesis (Veileder til geografi) og ble gitt ut i åtte bind. Det første bindet diskuterte de elementære prinsippene ved karttegning. De neste seks bindene inneholdt lister med over 8000 stedsnavn og deres beregnede posisjon målt i lengdegrader og breddegrader. Bortsett fra noen få steder han hadde besøkt selv, var flesteparten av disse opplysningene hentet fra eldre kart og reiseskildringer. Det åttende bindet inneholdt instruksjoner om hvordan en burde gå frem når verdenskart skulle lages og diskusjoner rundt den matematiske geografien. Verdenskartet hans er selv i dag et imponerende skue, og det overgår selvfølgelig Herodotus´ 500 år eldre kart. Ptolemaeus´ kart strekker seg så langt øst som til Kina og nordover helt til Skandinavia. Så får det være som det vil at det ikke er så lett å kjenne igjen halvøya vår og at India synes å være tegnet som en øy.

At Columbus forholdt seg til Ptolemaeus´ kart og beregninger da han la i vei, gjør det mer enn tydelig hvor lite karttegningen hadde utviklet seg i mellomtiden. Da romerne lagde kart var de mer interessert i deres militære og strategiske betydning. For enkelhetens skyld returnerte de derfor til det flate verdensbildet. Da kristendommen tok over ble flere gamle kart simpelthen brent. At Ptolemaeus´ overlevde skyldtes nok kun dets store prestisje og popularitet. Kristne karttegnere var mer opptatt av de teologiske aspekter. I det 6. århundre tegner Konstantin av Antioch en „kristen topografi“, der jorden er flat.

Mens middelalderen ligger over Europa, er det de arabiske og kinesiske karttegnere som gjør fremgang. Araberne oversatte Ptolemaeus´ bøker og bragte hans idéer videre. Ibn Haukal skrev Boken om veier og provinser illustrert med kart, mens al-Idrisi tegnet et verdenskart i 1154 for den kristne kongen av Sicilia. Det var et bedre kart over Asia enn noen hadde laget før. I Bagdad perfeksjonerte astronomer bruken av magnetstenen, målte jordens krumning og regnet ut lengdegrader. Deres tallsystem – som tok utgangspunkt i tallet 60 – har dominert navigasjons- og karttegningskunsten siden den gang, i og med at de delte opp en sirkel i 360 grader.

Da Bysantin falt i fjortenhundreoghvitkål, kom mange flyktninger til Italia. Blant disse var mange lærde som bragte med seg bevarte gammelgreske manuskripter, deriblant Ptolemaeus` geografibok. Gjenoppdagelsen av disse skriftene kom på et beleilig tidspunkt. Boktrykkerkunsten gjorde det mulig å spre disse til et langt større publikum enn noengang før, noe ga grobunn for en ny, gylden epoke for karttegning. Geographike hyphegesis ble oversatt til latin i 1405. I 1477 ble 500 eksemplarer trykket i Bologne, etterfulgt av nye opplag i Tyskland og andre italienske bystater. Innen 1600 var den trykket i 31 opplag.

Det viktigste ved de post-middelalderske kartene var ikke bare deres økte nøyaktighet, men også deres større vektlegging av det rent kunstneriske, med tegninger av mennesker, fabeldyr og alskens merkelige planter. En av grunnene til dette var selvfølgelig at en ofte kun hadde kartlagt en kyststripe der det var et mysterium hva som egentlig befant seg et par mil lenger inn i landet. Som Jonathan Swift formulerte det:

So geographers, in Afric maps,

With savage pictures fill their gaps

And o´er unhabitable downs

Place elephants for want of towns.

De første kartene ble trykket ved hjelp av treplater. Senere ble de produsert ved kobberplater, noe som gjorde en større nøyaktighet mulig.

Nyvinninger innen andre områder som navigasjon, båtbygging, astronomi og den økte bruken av kompasset gjorde at kartene ble bedre og bedre. Samtidig oppmuntret de til stadig lengre reiser og oppdagelser, noe som igjen krevde nye kart. De tidligste sjøkartene, periplus´ene, eller førerbøkene, hadde under middelalderen utviklet seg til de første sjøkartene. På disse kartene var nord øverst, i motsetning til andre kart fra denne tiden som hadde øst øverst. De var delt inn i kompasslinjer i forskjellige farger og fortalte om distansene mellom havnene. For å sette kurs måtte den sjøfarende tegne en strek mellom havnen hun forlot og den hun skulle til, så finne ut hvilken kompasslinje den lå nærmest, finne tilsvarende linje på det ordentlige kompasset og seile etter denne. Så lenge de befant seg innen Middelhavets små avstander fungerte denne metoden. Problemene oppsto når de skulle ut på langtur, til Afrika, Asia eller etterhvert Amerika. Da nyttet det ikke bare å forlenge Middelhavskartet. Da kunne en ikke ignorere kompassets feilmargin, jordens krumning eller behovet for breddegrader og lengdegrader.

Det vil si: Breddegradene er greie. Enhver seiler kan finne dem ved å notere seg lengden på dagen, eller ved å måle solhøyden eller de kjente lederstjerners stilling over horisonten. Målingen av lengdegradene – altså hvor langt øst eller vest du har seilt – er knyttet til tidsangivelsen. For å vite hvilken meridian en befinner seg på til sjøs hvor en ikke har noen geografiske kjennetegn, må en vite klokkeslettet ombord, og jevnføre dette med klokkeslettet i hjemstadshavnen eller et annet sted hvor lengdegraden er kjent på forhånd – og dette må en gjøre samtidig. Når navigatøren kjenner de to klokkeslettene vil han være istand til å utligne tidsforskjellen geografisk. Ettersom jorden bruker 24 timer på å fullføre en omdreining på 360 grader, vil en time utgjøre en fireogtyvende del av rotasjonen, med andre ord 15 grader. Så når en vet de to tidspunktene er resten enkel hoderegning.

I dag behøver en kun to billige armbåndsur for å kunne utføre en slik posisjonsbestemmelse. Noe helt annet var det før i tiden. På dekket til et gyngende skip pleide datidens klokker å saktne, fortne eller stanse helt. I sin bok Lengdegrad hevder Dava Sobol at både Vasco da Gama, Ferdinand Magellan og Sir Francis Drake alle kom seg dit de skulle ved hjelp av tilfeldigheter, av krefter som ble tilskrevet hell eller guddommelig forsyn. Like heldige var ikke de over 2000 sjømennene som omkom den 22. oktober 1707. Skipets navigatører hadde feilberegnet lengdegraden og trodde de befant seg i trygt farvann utenfor Bretagne. I virkeligheten lå de for langt vest, noe de fant ut da de små Scilly-øyene utenfor sydvest-spissen av England dukket frem fra tåken. Historien vil ha det til at skipets kaptein ble advart noen dager i forveien av en matros som hadde bedrevet ureglementert navigering, noe som var strengt forbudt. Matrosen visste dette, men anså faren for skipbrudd så overhengende at han tok sjansen. Admiralen fikk mannen hengt for mytteri på stedet. Noen dager senere gikk de fire krigsskipene ned med mann og mus.

Noe lignende hadde hendt i 1691, og det skjedde igjen i 1711. Å miste skip, enten de var fulle av soldater og våpen eller kostelige produkter, var – i tillegg til å være tragiske hendelser – ganske dyrt i lengden. Også på andre måter var det direkte ulønnsomt ikke å kjenne til lengdegradene. I Umberto Ecos bok Øya fra dagen før fortelles det om herren av Gonneville som hadde seilt i Stillehavet og der kom frem til og kartla deler av Terra Incognita Australis – et område som visstnok skulle være fullt av rikdommer – 16 år før Magellan la ut på sitt tokt i. «Men denne storartede adelsmannen eller geistlige eller hva han nå var, forsømte beklageligvis å avmerke på kartene hvor han gikk i land. […] saken er at han i denne fjerne fortid ikke visste hvordan han fullt ut skulle løse et problem. Og det vil nok forundre Dem å høre at problemet det her dreier seg om, er en gåte for oss ennå den dag i dag. […] Og hva er så dette for et problem? […] Det er gåten om lengdegradene. […] Men akk, ved et av naturens mysterier har alle de midler man hittil har tenkt ut for å fastslå lengdegraden, alltid vist seg å være feilaktige.»

Til å begynne med var det astronomene en satte sin lit til. Hvilket urverk og hvilke baner er vel mer pålitelige enn Guds egne? I 1514 hevdet Johannes Werner at en kunne finne posisjonen ved å anvende månens bevegelser gjennom himmelrommet. Problemet var at stjernenes posisjoner, som hele beregningen hvilte på, var for lite kjent. Dessuten fantes det ikke instrumenter som kunne registrere slike bevegelser ombord på et gyngende skip. En annen løsning måtte finnes. 100 år senere trodde Galileo Galilei han var kommet frem til en løsning basert på Jupiters måner og deres formørkelser. Men også denne metoden var for komplisert til bruk på sjøen. Derimot ble de galileiske måner benyttet til å finne lengdegraden på landjorden, slik at det ble på kartografiens område at evnen til å beregne lengdegradene vant sin første seier. Skriver Dava Sobol: «Tidligere kart hadde undervurdert avstanden til andre kontinenter og overdrevet størrelsen på de enkelte land. Ved hjelp av himmellegemene kunne en nå med sikkerhet angi globale dimensjoner. Da kong Ludvig XIV av Frankrike fikk se et revidert kart over sine territorier, basert på nøyaktige lengdegradsmålinger, skal han ha beklaget at han mistet mer av sitt territorium til sine astronomer enn til sine fiender.»

Det var i 1530 den flamske astronomen Gemma Frisius hevdet at løsningen på gåten om lengdegradene ikke var å finne på himmelen, men i et urverk. At det skulle bli en astronom som først ytret tanken kan i ettertid virke noe ironisk, da det senere ble en til tider bitter strid mellom urmakere og astronomer om først å finne løsningen. I 1599 tok englenderen William Cunningham opp idéen og anbefalte ur «af det slag man kand erholde i Flandern» eller utenfor «Temple Bar», midt i London. Men selv disse urene saktnet eller fortnet med inntil 15 minutter på en dag. Og de var ikke blitt forbedret noe da den engelske navigatør Thomas Blundeville i 1622 igjen fremholdt et nøyaktig ur som den beste løsning. Også Galilei skal i 1637 ha vært inne på tanken om å konstruere et slikt ur med tanke på lengdegradsproblematikken, men han fikk aldri tid til å bygge et slikt. Det gjorde derimot hans åndelige arvtager, hollenderen Christian Huygens. Galilei var den som fikk idéen til pendeluret, men Huygens la for dagen en dypere forståelse av hvordan prinsippene fungerte og konstruerte verdens første pendelur i 1656. Innen 1660 hadde han gjort ferdig to maritime klokker som han sendte på langfart med samarbeidsvillige kapteiner. Under det tredje av disse forsøkene, i 1664, ble Huygens ur med på en tur til Cape Verde-øyene, og greide å holde god rede på skipets lengdegrad, på både frem- og tilbakeveien. Men senere reiser viste at disse urene var overømfintlige og avhengige av godt vær. Misbilligende astronomer nølte ikke med å avvise tanken om at et ur skulle kunne løse problemet.

Allerede rundt 1570 utlovet Filip II av Spania en belønning til den som kunne finne en løsning på gåten om lengdegradene. Filip III utlovet en evig ytelse på 6000 dukater og en livrente på 2000, mens De hollandske generalstater utlovet 30 000 gylden. Våren 1714 var løsningen blitt så presserende også for englenderne at de satte opp en belønning på 20 000 pund – et beløp tilsvarende en konges løsepenger – til den som kunne finne en metode som fastslo lengdegraden med en presisjon inntil en halv grad av en sirkel. Det ble også opprettet et spesialpanel av dommere som ble kjent som Lengdegradskommisjonen, der blant andre Newton var medlem. De hadde hjemmel til å gi stipendier for å anspore fattige oppfinnere til å utvikle lovende idéer. Denne makten over midlene gjorde kanskje The Board of Longitude til verdens første offisielle organ for forskning og utvikling. Men løsningen lot vente på seg, og det «å oppdage lengdegraden» ble synonymt med å ønske seg det umulige. Idet Gulliver – han som reiste så mye, dere vet – får et tilbud om udødlighet, ser han frem til «oppdagelsen av lengdegraden, perpetuum mobile, universalmedisinen, og mange andre store oppfinnelser som er bragt frem til den største fullkommenhet.»

Kommisjonen fikk inn mange underlige løsninger de første månedene. Det første som hadde noe for seg kom fra Jeremy Thacker, som ga sitt ur navnet «kronometer» nærmest for spøk. Her var to viktige nyvinninger: Glasshuset som skjermet kronometeret fra forandringer av det atmosfæriske trykket og fuktigheten. Det andre var at uret ikke stanset den tiden du trakk det opp, slik andre ur gjorde. Derimot kunne det ikke tilpasse seg temperatursvingninger, noe som kan gi fatale utslag på et urverk. Så da hjalp det ikke at Thacker hadde konstruert tidenes beste klokke, så lenge det på en god dag kunne gå seks sekunder feil. Skulle det bli noe premie kunne det ikke svinge mer enn tre sekunder per døgn – om det så var full storm. Newton var tilhenger av en astronomisk løsning og trodde det aldri ville komme noen urmaker som skulle greie oppgaven. Han døde i 1727 og opplevde således ikke å møte den som faktisk gjorde det. Ikke før i 1730 var det John Harrison kom til London med sitt kronometer.

Det var i utgangspunktet ingenting som tydet på at John Harrison skulle bli urmaker. Født i Yorkshire i 1693, ble han tømmermann som sin far. Likevel må det ha vært noe ved ham, ettersom en prest syntes det var en god idé å gi ham en bok om naturvitenskap av matematikeren Nicholas Saunderson. Lese og skrive hadde John lært på egenhånd. Hvordan linjen kan trekkes derfra og frem til han lagde sitt første ur i en alder av 19 år, er det imidlertid ingen som vet. Klokker og ur var kostbare i Harrisons ungdom. Ei heller bodde noen urmaker i det samme området. Men uret eksisterer den dag i dag. Og som den tømmermannen han var, ble uret laget av tre. Senere lagde han et klokketårn på en stall; også dette bygget av tre. Genialt nok er de delene av urverket som vanligvis krever smøring bygget av en vedsort som utsondrer sin egen olje. Et ur uten olje, noe ingen hadde hørt om før, ville ha mye større sjanse til å holde tiden på havet, ettersom mye av årsaken til at andre ur hadde problemer var nettopp det at temperatursvingninger får olje til å bli mer tykt- eller tyntflytende.

Slik de fleste barn i dag vet at det er nødvendig å finne en kur mot AIDS, var nok lille John lenge oppmerksom på lengdegradsproblemet. Rundt 1727 var det han en tok en avgjørelse om at han ville lage et ur som gikk like presist til lands som til vanns. De neste fire årene brukte perfeksjonisten Harrison på å utarbeide tegninger. I London fikk han via kommisjonsmedlemmet Edmond Halley – han med den kometen, du vet – kontakt med urmakernestoren George Graham. Han ble svært imponert over sin yngre kollegas plan og ga ham et rentefritt lån til å realisere den. Så brukte Harrison fem år på å bygge sitt første skipsur: H-1. Det veier 34 kilo og tikker og går den dag i dag i National Maritime Museum i Greenwich – 262 år etter at det ble bygget. På en prøvetur til Portugal hevdet skipsfører Wills at de nærmet seg the Start, et velkjent punkt på sydkysten rundt Dartmouth. Harrison konsulterte uret og hevdet at det måtte være Lizard på Penzance-halvøya, mer enn 96 kilometer vest for the Start. Hvilket viste seg å være riktig. I motsetning til den stakkars matrosen som var blitt hengt for mytteri i det samme området rundt 30 år tidligere, fikk Harrison bøttevis med skryt fra Wills. Så selv om Harrison i årene fremover måtte møte mye trakassering og motarbeiding fra skeptiske astronomer, innkasserte han til slutt – i 1773 – de 20 000 pund som var premien. Det var for uret H-4, som er 12,7 cm i diameter og veier 1,3 kilo. Det var etter at selveste James Cook hadde reist med det til Sydhavet og ga det sine varmeste anbefalinger: «Her maa jeg notere at vor Feiltagelse (hvad angaaer Længdegrad) aldrig kan blive ret stor, saa længe vi have en saa god Veiviser som hint Uhr.» (Geir Uthaugs oversettelse.)

Verd å merke seg er også at dette var den første lengre seiltur hvor ikke betydelige deler av mannskapet omkom av skjørbuk, da Cook hadde lastet store mengder sauerkraut ombord. Skriver Dava Sobol: «Ikke bare er hovedingrediensen kål breddfull av C-vitaminer, men den finhakkede kålen må saltes og gjæres inntil den blir syrlig og verdig sitt navn. Praktisk talt nedsyltet i saltlake kan denne varianten av surkål holde seg i omtrent ubegrenset tid ombord på et skip – i det minste så lenge en jordomseiling varer. Cook gjorde sauerkraut til sjøfartens egen grønnsak, og den fortsatte å redde liv inntil først sitronsaft, og siden lime erstattet den som proviant i Royal Navy.»

Hva Harrisons kronometer angår, satte det en standard andre urmakere kunne leve opp til ved å studere hans arbeide og tegninger. Moderne urmakere hevder at Harrisons bestrebelser påskyndet Englands herredømme på havet, og derved muliggjorde opprettelsen av det britiske imperium – for det var ved hjelp av kronometeret at England hersket over havene.

En så sterk stilling fikk England at andre sjøfartsnasjoner i 1884 kom til å akseptere at nullmeridianen gikk gjennom Greenwich. Unntaket var naturlig nok Frankrike, som beholdt Paris som nullmeridian helt frem til 1911. Selv da nølte de med å refere direkte til Greenwich mean time, og foretrakk vendingen «Paris Middeltid, satt minus ni minutter og enogtyve sekunder»…

Også på andre områder var det England som gikk i spissen. I 1862 ble regler som spesifiserte hvilke lys båter skulle bruke, hvilke signaler som måtte gis og hvordan skip måtte navigere for å unngå kollisjoner gitt til alle britiske sjøfarere. Disse utgjorde basisen i de regler som ble fastsatt i The International Regulations for Preventing Collisions at Sea, som ble godtatt av nesten alle maritime nasjoner i 1889. Senere kom et verdensomspennende system av fyrtårn og bøyer.

I løpet av det 18. århundre forandret karttegningen seg. Monstre, løver og sjødyr forsvant, og ble erstattet det mer faktiske innhold. Der yrket tidligere hadde vært dominert av tegnere som baserte sine kart på andres, eller på hva seilere kunne fortelle, overtok de mer vitenskapelig innstilte. Utviklingen mot maktbevisste nasjonalstater i Europa ble en viktig spore for økt aktivitet. De fleste land opprettet egne karttegnerinstitusjoner. Resten av verden forble i stor grad neglisjert frem til Den annen verdenskrig. Enkelte kolonimakter kartla deler av sine territorier for militært bruk, men disse ga kun en veldig skissepreget informasjon. I 1891 tok The International Geographical Congress til orde for produksjonen av et verdenskart i målestokken 1:1 000 000. Denne oppgaven skulle imidertid vise seg å ta hele 100 år.

Den første verdenskrig – og i enda større grad Den andre – ga, om ikke annet, et stort fremskritt innen karttegning. En undersøkelse utført av U.S. Air Force i 1940 viste at mindre enn 10% av verden var kartlagt i detaljer gode nok til å kunne lage et pilotkart. Et stort program innbefattende luftfotografering ble satt i gang, og i løpet av krigen ble store områder kartlagt. Under den kalde krigen fortsatte kart å bli tegnet for militære formål, men gjenoppbyggingen av veier, jernbaner og annen infrastruktur forutsatte også et stort sivilt karttegningsarbeide. De forente nasjoner hadde egne program for de nylig frigitte koloniene som måtte trenge hjelp. I den senere tid har kart blitt laget som fraviker fra den projeksjonsmetoden Gerardus Mercator lagde i 1569. Denne viser den korrekte avstanden mellom landene, men forskyver størrelsesproporsjonene slik at landene i nord og sør blir større, mens landene langs ekvator blir mindre. På et kart der proporsjonene utgjør grunnlaget kan det være uvant å se hvor lite Europa faktisk er. Men å overvurdere Europa er en feil som har aner helt tilbake til Ptolemaeus. På hans verdenskart strekker Europa og Asia seg over halve kloden, mens den faktiske størrelsen er 130 grader. Også Middelhavet overvurderte han med 20 grader. Denne feilberegningen av jordens omkrets kunne blitt fatal for Columbus, dersom ikke Amerika hadde ligget der han trodde Asia skulle være. Om Atlanterhavet hadde strukket seg helt til Asia, ville både han og mannskapet lidd sultedøden der ute på det store, ukjente osean.

I dag ville Columbus blitt jevnlig oppdatert via satelitt hvor han befant seg. Det er ikke lenger noe ukjent og mystisk som ligger der bak fjellene, havet og horisonten. Men for de som undres over hvordan det må ha vært å leve i en tid der de visste så lite om den kloden de levde på, kan vi bare vende hodet oppover mot stjernene, tenke at vel vet vi en hel del, men du store så mye det er vi vet at vi ikke vet. Når en så forsøker å forestille seg hvor mye menneskeheten antageligvis vil vite om nye 2000 år, er det nesten så en kunne takket ja om en fikk det samme tilbud som Gulliver: Evig liv. Bare for å finne ut hva som er der ute, liksom.