Noen har reist mer enn andre. Ibn Battutah og Marco Polo for eksempel.

Beskrivelse av verden (Divisament dou Monde) het førsteopplaget av boken om Marco Polos reiser. Hvem som ga boken dens tittel er vi ikke sikre på. Polo selv skrev nemlig aldri noen bok. Det gjorde derimot Rustichello, mannen som fikk Marco Polo til cellekamerat i 1298. På denne tiden rådet en sterk rivalisering mellom Venezia og Genova om handelen i Egeerhavet og Syria. Polo var venetianer og hadde ikke vært hjemme i mer enn to år før han ble kastet ut i et større sjøslag der Venezia tapte. 7000 menn ble tatt til fange. Så skjer altså den usannsynlige tilfeldighet at Marco Polo blir satt på samme celle som en forfatter. Rustichello var den som tidligere hadde samlet fortellingene om kong Arthur til Ridderne av det runde bord og hadde sittet i fengsel siden 1284. En kan bare forestille seg hvor begjærlig han grep den arbeidsmuligheten som oppsto da han fikk vite hvor mye hans nye medfange hadde opplevd. Klart det måtte bli bok.

Det var i 1271 Marco Polo reiste hjemmefra, 17 år gammel. Han reiste sammen med sin far og onkel, som tidligere hadde besøkt den store Kublai Kaan i Kina. Oppgaven hans var å skrive ned alt han fikk vite om de landene de besøkte. Da de kom frem lærte Marco seg flere språk – deriblant tartarenes – og fire forskjellige alfabeter. Den store Kaan satte pris på den oppvakte Polo og gjorde ham til spesialutsending for rapportering av rikets tilstand. Dette var en stilling han hadde i 17 år, med stadige oppdrag i de mange forskjellige land Fyrsten sendte ham til. Og ettersom tartarenes rike strakte seg over hele Asia, med unntak av de fire halvøyer Indokina, India, Arabia og Vest-Europa, kan vi forstå at Polo virkelig fikk rørt på seg. Overalt skrev han ned hva han så, for så å kunne videreformidle det til den store Kaan.

I Macropedia Britannica står det å lese at folk var grepet av reisefeber „generated by the travels of Marco Polo“ på begynnelsen av 1300- tallet. Dette er sannsynligvis feil. Hadde de reisefeber var det i hvert fall ikke på grunn av Marco Polo, hvis reiseberetninger svært få tok seriøst i hans samtid. Skal vi tro Erik Ringen og hans forord til hans norske oversettelse, er det først i 1553 vi finner en skriftlig bekreftelse på at noen trodde ham. Og senere historikere har gitt ham rett på svært mange punkter. Og hvorfor ikke? Han hadde jo selv vært der. Senere har man lurt på om Marco Polos navn kunne knyttes til innføringen av trykkekunsten. Han skal ha bragt med seg bøker fra Kina hvor hele teksten var trykket med typer skåret i tre. Denne idé skal så ha blitt bragt videre via venetianeren Pamphilio Castaldi til Johan Gutenberg. Ringen påpeker imidlertid at denne teorien har sine røtter blant nord-italienske historikere fra begynnelsen av forrige århundre.

Ibn Battutah vil antageligvis være et mer ukjent navn for europeere, selv om han kan sies å være arabernes svar på Marco Polo. Født i Marokko, er han blitt kjent for boken Rihlah, som ganske enkelt betyr Reising. Det var som 21-åring han i 1325 la i vei. Målet var Mekka og studier ved berømte læresteder i Egypt og Syria. Her tilegnet han seg mye kunnskap, men også et stort ønske om å kunne reise mere. Han satte seg det mål å reise så mye som overhodet mulig. Der hans samtidige reiste kun av praktiske hensyn, for å bedrive handel eller få en utdannelse, reiste Battutah ganske enkelt bedre å bli kjent med nye land og nye folk. Som lærd nøt han generøsiteten til sultaner og andre maktpersonligheter i de land han kom til.

Fra Kairo dro han først via Syria og fullførte deretter sin pilgrimsreise til Mekka. Derfra krysset han ørkenen til Irak, Iran og Aserbadsjan. Senere reiste han med båt ned Rødehavet til Jemen, videre nedover til Kilwa (Tanzania), så via Oman tilbake til Mekka. Her fikk han høre ord om den generøsiteten sultanen av Dehli viste islamske lærde. Omstendighetene tvang ham til å reise via Tyrkia, over Svartehavet og derfra til India. Sultanen var gem og førsteinntrykket var godt, men han skulle snart vise seg å være en merkelig blanding av generøsitet og grusomhet. Battutah ble betutta (nei… red.) da stadig flere av hans venner falt som offer for sultanens lunefullhet. Hans skildring av sultanen skal forøvrig være et utmerket stykke av psykologisk innsikt. Til slutt falt han selv i unåde, men ble ikke drept. I stedet ble han satt på et skip som skulle til den kinesiske keiser. Underveis led de imidlertid skipbrudd. Battutah bosatte seg derfor en stund på Maldivene. Etter to år reiste han til Kina, tilbake til Maldivene og igjen til Kina, hvor kom så langt nord som Beijing. Til slutt – i 1349 – reiste han helt hjem igjen. I 1352 reiste han i det muslimske Spania før han dro til Sudan, da dette var to muslimske land han enda ikke hadde besøkt. På vei over Sahara besøkte han herskeren over imperiet Mali. Hans beretninger herfra tilhører de viktigste kildene for historien til denne del av Afrika. Vel hjemme i 1353 samarbeidet han med forfatteren Ibn Juzayy om sine reiseskildringer. Han døde i 1368 eller ´69.

Abu ´Abd Allah Muhammad Ibn ´Abd Allah al-Lawati at-Tanji Ibn Battutah (hans fulle navn) reiste lenger enn noen gjorde før dampkraften – over 120 000 kilometer. Bortsett fra det sentrale Persia, Armenia og Georgia besøkte han samtlige muslimske land, og den dokumentariske verdien av hans arbeide har gitt det varig historisk og geografisk betydning.