Mange klassiske litterære verker handler om en helts reise. Den fysiske reise speiler som oftest en åndelig utvikling. Innenfor idéhistorie operer man med begrepet „vandrermotiv“ for dette fenomenet. Vi har intervjuet professor Guttorm Fløistad om dette, sett spesielt i forhold til fem verker fra forskjelige epoker: Homers Odysseen, Vergils Aneiden, Dantes Divina Comedia, Cervantes Don Quixote og Jack Kerouacs On the Road, alle med reisen som tema.

Først ber vi Fløistad om å forklare hva vandringsmotivet egentlig innebærer.

– Det ligger i begrepet: Mennesker på vandring. Det betyr å realisere seg selv, å ta vare på det potensialet man har. Så blir da spørsmålet i hvilken retning man vandrer.

– Hva man vandrer mot varierer med epoken et verk er skrevet i. Kanskje du først kan si noe om hvordan målet for vandringen har endret seg med tiden, og etterpå kan vi gå mer spesifikt inn på hver enkelt av heltene i de verkene vi tar for oss, og se på hva de søker i sin vandring.

– Spørsmålet blir hvilket mål vi vandrer mot, både i den enkeltes liv og i hele kulturen. I gresk filofosofi, med for eksempel Platon, går vandringen mot en rikere erkjennelse, og i det igjen ligger en fulkommengjørelse av menneskets indre liv. Augustins bruk av platonisme i den kristne tro, er et veldig tydelig og velkjent vandringsmotiv, i likhet med Bonaventuras Sjelens vei til Gud. Med dette er vi over i middelalderens mål for vandringen, den indre frelse og Gud. Men den brytningen man får med renessansen og opplysningstiden synes jeg er veldig interessant som et utgangspunkt for vandringsmotivet, nemlig det at den vertikale vandringen mot høyere erkjennelse og Gud erstattes mer og mer av en horisontal vandring. At vi gjennom teknologi, kunnskap og næringsliv mener vi kan utvikle det som Bacon kaller „menneskets kongedømme på jord“. Her fikk vi altså en kulturendring, med en vandring mot noe mer kunnskapsorientert og mer materielt enn de foregående epokers søken etter åndelig fullkommenhet.

– Vår første helt er Homers Odyssevs. Hva vil du sí at han søker?

– Odyssevs er jo, litt stygt sagt, oldtidens turistfigur. Han søker opplevelser både på den ene og den andre kant, også hos kvinner. Slik jeg ser det har han ikke noe bestemt mål for sin reise, annet kanskje enn å vende hjem. Dette er jo et nasjonalt epos, en hyllest til grekerne og deres land og kultur. Odyssevs skal representere et ideal, et forbilde for grekerne, og hensikten med verket er å belyse ulike sider av helteskikkelsen gjennom hans håndtering av forskjellige utfordringer. Odysseen har vært inspirasjonskilde for senere verker, men hvor reisen har fått en annen betydning.

– Som i Aneiden. Hva vil du si at Aneas søker?

– Selve vandringsmotivet er her tatt direkte fra Odysseen. Men formålet med reisen i Aneiden er å skaffe Roma en ærerik fortid. Den viser hendelsesforløpet slik det leder opp til grunnleggelsen av Roma. Slik sett er denne reisen mye mer målstyrt. Aneas rives løs og fortsetter sin ferd uansett hvilke fristelser han utsettes for. Slik sett er det et politisk verk, på den måten at det skal skaffe grunnlaget for dannelsen av en stat. Og det er ikke tilfeldig at utgangspunktet er Troja, for her er det jo hegemoniet etter grekerne man skal overta.

– Dante i Divina Comedia søker Gud og sjelens frelse?

– Ja, Divina Comedia er paradeeksempelet på vandring mot indre fullkommenhet, nemlig det å møte Gud. Det er ikke tilfeldig at verket er tredelt, med helvete, skjærsild og paradis. Det gir et kraftig bilde på menneskets vandring mot høyere sfærer. Her bør man kjenne litt til middelalderens emanasjonslære – idéen om Gud som er så full av virkelighet at han strømte over, og dermed skapte verden. Det han skapte glemte ikke helt sin opprinnelse, og derfor har menneskene en lengsel tilbake til det de kom fra. Det ser vi realisert i dette verket, denne reisen tilbake. All religion eller søken kan vel sies å ha et aspekt av dette i seg. Den tyske dikteren Novalis sier så vakkert: Bare den som har hjemlengsel kan tenke.

– Don Quixote, ridderen av den bedrøvelige skikkelse, hva vil du si han søker? Å leve ut sin illusjon?

– I den russiske filmatiseringen av dette verket ble han fremstilt som en tragisk skikkelse, fordi han ikke kunne finne seg til rette i den verden han levde i, og gjorde aldeles håpløse ting. I den amerikanske filmatiseringen derimot, er han kun en komisk og latterlig figur. Slik blir mye av poenget etter mitt syn borte. Det tragiske består i at man ikke kommer til sin rett som den man er, i omgivelser som ikke tillater det. Han kan virke litt hjelpeløs. Han prøver å realisere et ideal tiden har gått fra – å forlenge en kulturs – selv om tiden ikke lenger gjør det mulig.

– Den siste boken er Kerouacs On the Road. Hovedpersonens mål ser ut til å være en løsrivelse og et oppbrudd fra det snevre, moralistiske amerikanske borgerskapets verdisystem og livsstil, en søken mot frihet.

– Amerikanerne har en del av sine sterkeste kritikere blant sine egne. On the Road kan nok representere et oppbrudd. Mennesket på vandring er på en måte mennesket som ikke slår seg til ro med den situasjonen det lever i, men alltid skal videre. Det minner litt om Odyssevs, og den friheten han utførte „on the road“. Jeg er med på det du sier om å ville befri seg, ville ut av de moralske begrensinger.

– Over til oppdragelsesaspektet og moralisering i forbindelse med noen av disse verkene: Du var inne på det i forbindelse med Dante og Vergil. I Odysseen er det også, som nevnt, fremstilt idealer som i sin samtid skulle fungere som eksempler.

– Ja, og det gjelder vel all stor filosofi og litteratur, at de har et et moralsk element. Man kan faktisk si at det er det som er kjernen. Og vandringen – det ligger jo i selve begrepet – er en vandring mot noe bedre. Selve vandringsmotivet er moralsk ladet i utgangspunktet. Nå er vi litt følsomme i vår tid overfor dette med moral og moralisering. Men en god form for moral ville være å skape et verdifellesskap, et kollektiv, og det passer inn med vandringsmotivet, hvor erkjennelsen man får ikke er individuell, men omfatter alle mennesker. Sokrates sa at rett innsikt gir rett handling, altså at det er former for innsikt som gjør at du handler rett i forhold til andre mennesker. All stor filosofi har dette oppfordrende elementet i seg; den er verdiorientert. Den oppfordrer oss til å utvikle våre evner og anlegg, slik at vi kan ta vare på oss selv og våre medmennesker.

– Underverdenenaspektet er en slags gjenganger; flere av heltene er nedom Helvete i løpet av sin ferd. Hvorfor det?

– Underverdenen er et sted for synd, død og lidelse, men også renselse. Man må dø først, for å kunne gjenoppstå. Streben etter det evige liv må derfor gå gjennom underverdenen, og døden, før man kan finne den frihet man søker gjenom vandringsmotivet.

– I disse verkene er reisen det sentrale, og ikke målet man reiser mot. I Divina Comedia er det Dantes vei mot Gud det hele handler om, og når han endelig ser lyset og har nådd målet, så slutter verket. Verket handler altså ikke om Gud, men om prosessen dithen. Hvorfor er veien viktigere enn målet?

– Du må tenke på at vi begynner som mennesker, og når vi har nådd målet, så er det ikke noe mere å si. Da er vi over i det fullkomne. Ethvert diktverk er et produkt av det endelige og det forgjengelige; det er skrevet av et menneske, som har en lengsel mot noe annet, et mindre begrenset liv. Sett fra menneskelivets synspunkt er det jo vandringen som er selve livet. Plotin ville bli ett med guddommen, men hver gang han klarte det, oppløstes selvet, og han falt ned igjen i det timelige.Han prøvde igjen og igjen, med det paradoksale er at selv om vi vil nå målet, så vil vi det ikke, for vi vil beholde vår individualitet. Sartre snakket om mennesket som et absurd prosjekt: Vi har en appellinstans i oss til å gå utover indvidet, selv om dette nok ikke lar seg realisere.

– I forbindelse med det vil jeg gjerne spørre om du mener at heltene i verkene vi snakker om i det hele tatt kan sies å nå sine mål. For endel av dem ser det jo faktisk ut som om de egentlig ikke har noe eksplisitt mål, men mer følger et prinsipp om at veien blir til mens de går. Jeg tenker for eksemple på Don Quixote…

– Ja, og helten i On the Road, Sal eller Salvatore Paradise, som hans fulle navn er. Dette navnet har forresten en klar allegorisk betydning. Salvatore betyr o frelse, og idéen er at frelsen ligger i oppbruddet, i søkenen videre. Det å bryte opp fra en status quo er i seg selv skapt av en uro, en utilfredshet, men det betyr ikke at målet er klart formulert. Problemet oppstår når vi får en kultur som er horisontal i sin vandring, med en søken hovedsaklig etter kunnskap og materiell velstand. Men flere og flere oppdager at det ikke er der målet ligger.

– Med det kommer vi inn på det som er mitt siste spørsmål: Hvos du skulle trekke frem hva som er vandringsmotivet eller søkenen for 90-tallets menneske, hva vil du si det er?