«Det er med naturretten som det er med en gammel boomerang. Når man har kjøpt en ny, forsøker man forgjeves å kaste bort den gamle...»

Jeg har hørt litt for mange foredrag om etikk som starter med påstanden om at det finnes to moralfilosofiske hovedtradisjoner: den kantianske, som legger vekt på plikten, og den konsekvensialistiske, som legger vekt på konsekvensene av våre handlinger. Altså startet man å tenke etisk en gang på 1700-tallet…

Og tilsvarende sies det gjerne at det finnes to politisk-filosofiske hovedretninger: en universalistisk som legger vekt på alle menneskers like rettigheter, nemlig liberalismen; og en partikularistisk, som legger vekt på det enkelte samfunns særtrekk og historiske bakgrunn, nemlig kommunitarismen. Nok en gang synes en 300-årig horisont å være underforstått - hvis man da ikke støter på en referanse eller to til Aristoteles.

Naturretten, derimot, behandles som noe i dobbelt forstand middelaldersk; en tradisjon som kan være god å henvise til i forelesninger om middelaldertenkning og muligens også i forbindelse med rettsfilosofi – da som en betegnelse på en tenkning for dem som ennå ikke er frelst av rettspositivismens evangelium, for dem som tror at det finnes evige lover skrevet på himmelen. Men så naive er vel ingen i dag?

Jeg overdriver selvsagt. Men den naturrettslige tradisjon er et filosofisk stebarn i vårt land. Hederlige unntak finnes blant våre mange fine formidlere av filosofiens historie, blant dem Gunnar Skirbekk, Nils Gilje og Knut Erik Tranøy, som gjennom henholdsvis sine filosofihistoriske bøker, sin avhandling om Hobbes og Kant og sine studier om Thomas Aquinas har vært blant dem som har videreformidlet noe av naturrettens rike tankegods her i det høye nord. Og interessen rundt «dydsetikk» såvel som «nærhetsetikk» - jfr. slike tenkere som Alasdair MacIntyre, Emmanuel Levinas og Knud E. Løgstrup - har i høyeste grad bidratt til å utvide både den historiske og den systematiske moralfilosofiske horisont i retning av naturrettslig tankegods. Men noen sentral plass i vårt filosofiske, juridiske eller teologiske miljø har naturretten aldri fått - til tross for at den antagelig står som den viktigste etiske, politiske og rettsfilosofiske tradisjon i Europa, med røtter tilbake til Platon, Aristoteles og stoikerne. Det interessante er at naturretten, til tross for vår hjemlige akademiske neglisjering, synes å leve i beste velgående, ja, at den på mange måter er dominerende både i mye av hverdagens moralske diskurs og i nasjonal og internasjonal jus. Siden thomismens gjenoppblomstring innen den katolske kirke i forrige århundre, har den langt på vei utgjort grunnlaget for etisk og politisk refleksjon innen verdens største religiøse samfunn, og den har fått være med på å forme vårt eget århundres menneskerettighetserklæring, krigsoppgjør og borgerrettskamp.

Moralsk realisme

Hva er så naturrett? Naturretten er dypest sett en form for moralsk realisme; kort sagt: moralske dommer kan være sanne eller falske. Og det som er rettesnoren, er i en eller annen forstand naturen. Naturretten godtar ikke anklagen om at den gjør seg skyldig i «den naturalistiske feilslutning», slik David Hume (1711-1776) og mange med ham har hevdet. Anklagen går ut på at en naturrettstenker med nødvendighet slutter fra noe som er (naturen) til noe som bør være (moralen), m.a.o. at det finnes noe i konklusjonen som mangler i premissene. Naturrettstenkerens svar er at det er visse sider ved naturen som faktisk er normerende. Og først og fremst gjelder dette mennesket som sådan. Det at mennesket er rett og slett, er ikke uten moralsk relevans. I det å være et menneske, ligger det allerede moralske imperativer.¹

Med dette har vi allerede antydet at naturretten kan ha noe å si om menneskets verd, nemlig gjennom sitt syn på menneskets natur. Nettopp dette er det interessante for en forsker som har valgt å kaste seg over den rikholdige naturrettstradisjonen: I all vår tids snakk om menneskets verd og menneskets rettigheter, henviser man forbløffende ofte til det naturrettslige tankegods, uten at man er seg det bevisst; ja, noen ganger samtidig som man benekter at man tror på eksistensen av en naturlig rett eller moral!

To former for naturrett

Hvis vi går idéhistorisk til verks, finner vi, kort fortalt, to hovedtradisjoner innen det vi kaller naturretten: En klassisk/middel-aldersk som vektlegger mennesket som deltager i en naturlig (eller guddommelig) orden, og en moderne som understreker at mennesket av naturen er fritt og at alle mennesker av naturen er like. Den første tradisjon forbinder vi særlig med den kristne middelalders giganter Augustin (354-430) og Thomas Aquinas (1225-1274); den andre spores gjerne tilbake til Thomas Hobbes (1588-1679) og John Locke (1632-1704), den førstnevnte dog med det forbehold at det er hans premisser snarere enn hans konklusjoner som bygger opp under tanker om menneskets frihet og verdighet.

I min avhandling² har jeg forsøkt å vise at disse to naturrettslige tradisjonene bruker mye av det samme vokabular og har mye av den samme struktur, men at de likevel er svært forskjellige i hva de vektlegger; ja, at det brudd som kan sies å eksistere mellom disse to naturrettslige tradisjonene faktisk representerer et av de avgjørende brudd i moralfilosofiens historie. Den første form for naturrett betoner moralsk plikt og menneskelig samhørighet; den andre moralsk frihet og individuelle rettigheter. I den første tradisjon står menneskets naturgitte fornuft sentralt; i den andre menneskets like naturgitte vilje.

I mye av den moderne tids naturrettstenkning er imidlertid - og interessant nok - de to perspektivene ofte forsøkt kombinert, utfra en tanke om at rettighetsperspektivet trenger en dypere begrunnelse, en skikkelig «grunnmur», for ikke å gli ut i ren emotivisme eller relativisme - sagt med andre ord, man vil forhindre at begrepet om menneskerettigheter skal bli en unnskyldning for en hensynsløs og normløs dyrkelse av individualitet som ikke respekterer også de svakestes rett såvel som overleverte verdier.

Blant de mest kjente representanter for en slik syntese i vårt eget århundre er den katolske filosofen Jacques Maritain (1882-1973). Han søker å basere sin naturrettstenkning på et kristent-thomistisk menneskesyn, men understreker at dette menneskesynet gir hvert enkelt menneske en status som gjør det naturlig å sette det i sammenheng med en lære om «menneskets naturlige rettigheter» - eller menneskerettigheter, som vi gjerne kaller det i dag.³

Menneskeverd

Hva har så den rike og mangfoldige naturrettstradisjonen mer konkret å si oss om menneskets verd?

Naturretten stiller spørsmålet: Hva er et menneske? Helt fra Aristoteles’ tid har naturrettstenkere understreket at svaret ikke kan gis med noen stor grad av nøyaktighet. Man søker snarere å nærme seg mennesket som et vesen som eksisterer innenfor en ordning det ikke selv er herre over. Mennesket er en deltager i, ikke skaperen av, naturen, som Thomas Aquinas uttrykker det i sin Summa Theologiae. Som sådan har det en spesiell verdi fordi det deltar med sin vilje og sin fornuft, det vil si med det som gjør mennesket til menneske. Som et vesen skapt av naturen og naturens Gud, er mennesket også et vesen med evne til å skille mellom godt og ondt. Dette betyr i sin tur at mennesket ikke bare har rettigheter; det kan ikke med full moralsk rett fritt velge hva det selv vil gjøre med kun sitt eget beste i tankene. Mennesket har også særskilte plikter og et særskilt ansvar. Mange har spurt om den moderne naturrett, med sin understrekning av rettigheter og frihet, har tonet ned dette element, slik at menneskets autonomi og frihet er blitt viktigere enn dets ansvar og plikter. Og nettopp dette er grunnen til at tenkere som Maritian har søkt bakenfor den moderne moralfilosofi og politiske filosofi og tilbake til middelalderens kristne naturrett for å kunne formulere en bredere og bedre fundert naturrett.

Menneskets «kastet-het»

I understrekningen av menneskets naturgitte plikter såvel som rettigheter, står vi kanskje ved naturrettens mest sentrale innsikt: Vi befinner oss som mennesker innenfor en sosial og naturlig kontekst vi ikke har valgt. I dette ligger en naturlighet, en gitt-het - ja, en kastet-het, for å si det med Martin Heidegger. Vi er, kort sagt, «ufrivillige» deltagere i en større helhet. Dette er en tenkning som går tilbake til Platons Symposion: Vi befinner oss i et metaxy, i en «midt-i- mellom»-posisjon mellom det guddommelig evige og det materielle og foranderlige. Vi er ikke Gud, men vi er heller ikke ren materie. Et sted midt i mellom er vi kastet, med vår vilje, vår fornuft og vår tro, som deltagere i noe som er større enn oss selv. Dette gir oss verd, men det gir oss i tillegg en plikt til å anerkjenne at også våre medskapninger har verd. Vi befinner oss ikke i en meningsløs uorden der vi selv konstituerer all mening og selv bestemmer hvilket verd vi og alle andre har. Vi befinner oss i en allerede konstituert virkelighet der det er vår plikt å anerkjenne at de som er rundt oss har et verd som er like betydelig som vårt eget.⁴

Derfor står kanskje rettsoppgjøret i Nürnberg etter krigen som et av de viktigste vitnesbyrd om naturretten i vårt århundre. Positiv lov som bryter med selve menneskets naturlige verdighet, er ikke gyldig. Det at mennesker ikke vilkårlig kan diskrimineres, tortureres, drepes - dét er ikke noe mennesket selv har bestemt, men det er noe som er gitt fra naturens og dens skapers hånd.

Dette er kanskje en utfordrende konklusjon i en moderne, sekularisert tidalder. Men nettopp derfor er den også så viktig.

Noter