Vasilij Pavlovic Aksionov, russisk forfatter og professor ved University of Washington, gir her et postsovjetisk skråblikk på amerikanske studenter.

For ikke så lenge siden, under min mottagningstid, kom en studine til mitt kontor, Ernie Grocerystore. "Unnskyld, professor, men jeg skulle så gjerne ha rådført meg på et viktig spørsmål. Saken er den at jeg nettopp har begynt å følge et seminar i marxisme." "Ernie, da!". "Vel, slik er det nå. Du vet da at marxismen er sentral ved amerikanske universitet. Man må rett og slett kjenne til den. Så jeg har altså begynt å studere marxistisk teori. Hva sier du til det?". "Det er greit det, så lenge det holder seg til teorien, og ikke til praksis." Grocerystore er en noe uvanlig studine. Under forelesninger blant de sedvanlige stenstøttene er jeg vitne til hvordan hun av og til begynner å bite tenner og til og med trampe med joggeskoene under påvirkning av ikke særlig adekvate, men tydeligvis sterke emosjoner. "Hva er det så du vil vite av meg da, Ernie, når det gjelder dette marxismeseminaret?" "Vel, jeg vet ikke riktig, kanskje kan du gi et eller annet råd, folk sier nemlig at du har hatt endel med marxisme å gjøre, at du liksom bodde i en marxistisk stat, saken er at jeg er i tvil." "Vel, jeg vet ikke riktig, Ernie, hva jeg skal fortelle deg, men når du nå engang har begynt å studere marxismen, så studer i vei, ta din eksamen og få dine karakterer og om et halvt år har du glemt alt om denne... hm... vitenskapen." Men dette var tydeligvis ikke godt nok. Grocerystore begynte å blekne, bite tenner og trampe med joggeskoene. "Det er dessverre ikke så enkelt, professor, der på seminaret blir alt så seriøst, like seriøst som om det skulle være en slags fysikk vi studerte." I korridoren vår står professorenes kontordører alltid åpne, slik at studenter kan komme inn uten å måtte banke på. Og her kom to unge, russiske menn - dataeksperter fra Novosibirsk. "Her, folkens," sa jeg til dem, "hils på ei jente som studerer marxisme og som har fått ansamlet en mengde spørsmål på dette området, kan dere hjelpe til?" Guttene så på hverandre og brøt ut i latter. Grocerystore sluttet seg også til denne latteren, det gjorde selvfølgelig jeg også, det var jo ingen grunn til å holde igjen og det oppstod en god stemning av amerikansk moro. Men så døde latteren hen, og en noe merkelig pinlig atmosfære overtok. "og hvorfor ler dere egentlig?" ville Ernie Grocerystore vite. Det ble nødvendig på et eller annet vis å forklare henne det russiske forholdet til marxismen. "Du skjønner, disse unge folkene ble født i Sovjetunionen, som var en marxistisk stat. De er selvfølgelig unge, men ikke så unge at de ikke husker hvordan dette fortonte seg i praksis. På den annen side er de unge nok til å kunne forholde seg til marxismen som noe fullstendig "passé", d.v.s. som en fortid det ikke er mulig å vende tilbake til. Derfor ler de." "Våre professorer sier at russerne utviklet en gal marxisme." sier Ernie. "Ja selvfølgelig," nikker en av novosiberjakene, "russerne har gal marxisme, kineserne har gal marxisme, det samme har kubanerne, koreanerne, tyskerne, vietnameserne, albanerne, serberne og rumenerne, alle har hatt eller har gal marxisme. Og hvor er den riktige? I et amerikansk reagensrør?" "Jeg tviler på at man her har begynt å utvikle rett eller gal marxisme" sa den andre novosibirjaken. "Joda, her er den under utvikling", nikket den første delikat til den bleke, tannløse og nå trampende på hælene Ernie Grocerystore. "Nå er det uansett snakk om en teori blant flere," sa jeg for å bibringe fred. "Vi studerer idag også Khamurapis samlede lover. Marxismen er forøvrig, kjære studenter, helt nødvendig for å forstå den andre halvdel av det 19 århundre, for det var om den tidens "produksjonskrefter og produksjonsbetingelser“ økonomen skrev. Hva heter kurset ditt, Ernie?" "Marxisme som litterært system", svarte hun. Det forekom meg faktisk at den stakkars piken hikstet. Vel, vel, hva kunne jeg vel si til henne, etter en erfaring som den sovjetiske lar den pappmassen seg vanskelig resirkulere. Bare den holdt seg til å rote i økonomien, men den gang ei. Atter gir den seg til legge seg opp i et annet område med sine råtne lusinger. Igjen litteratur? Det var vanskelig å forestille seg vår yndige nymfe påny i marxismens klør. Ernie Grocerystore forsøkte i de unge mennenes selskap å smile, men i virkeligheten skalv hun, som om hun var under påvirkning av noe mykt, men samtidig jernhardt. "Dere forstår, vi leser Antonio Gramsci, og alle snakker liksom så intensivt, høyrøstet, og bruker hele tiden forskjellige uforståelige ord og uttrykk, et eller annet "gobliduk", og jeg er katolikk, og liker det ikke noe særlig." Hva skal man si, hvordan trøste en slik uskyldig Jomfru? "Hør her Ernie, nå har det seg sånn at du studerer på et amerikansk universitet. Du trenger overhodet ikke å gjøre noen "gobliduk"^* til din katekisme. Du kan da, når alt kommer til alt, gi uttrykk for en hvilken som helst mening på det marxistiske kurset ditt, t.o.m. din katolisisme, ikke sant?" "Nei, er du gal?" Grocerystore skalv hjelpesløst med albuene. "Hvordan kan jeg si noe som helst der? Jeg tør ikke en gang åpne munnen!" Jeg og novosiberjakene så på hverandre: Det kunne virke som om de, på det seminaret, allerede var iferd med å gå over fra teori til praksis.

^*Vi vet ikke hva det betyr. Sorry!

Første gang trykket i Moskvanytt den 16. mars. Oversatt av Sigurd Lydersen.