Forfatterens oppgave bør være å avdekke de mønstre og anskueliggjøre de illusjonene og mytene vi omgir oss med. Som myten om postmodernismen.

Vi har i sommer vært vitne til en forfatterdebatt som i sitt grunnriss ser ut til å være et forsøk på å få igang Den Store Samtalen om Den Store Samtalen. Det hele startet med at den tidligere Se og Hør-journalist, nå forfatter, Vidar Kvalshaug rettet hardt skyts mot Dag Solstad og anklaget ham for å trekke seg tilbake fra samfunnsdebatten, at han hadde klatret opp i sitt høye tårn uten vinduer og trukket opp stigen etter seg.

Solstad svarte, om enn på en noe diffus manér, med sitt etterhvert så berømte essay i Aftenposten „Om meddelelsens problem“, som i hovedsak handlet om at ingen forstår ham.

Mye av debatten må kunne sies å dreie seg om noe av det følgende: Skal en forfatter involvere seg i samfunnsdebatten? Hva er en forfatter? Er en forfatter en intellektuell, en opplyst? Hvis en forfatter har et budskap, finnes det noen som kan motta det, noen som forstår? Har vi grunnlag for å forstå? Er leseren, i kraft av å være leser, en deltager i samfunnsdebatten, eller en simpel kulturkonsument? Hva er en kulturkonsument? Og sist, hva er en samfunnsdebatt?

Noe av problemet er at vi befinner oss i en periode som vi ynder å kalle for postmodernisme. Postmodernismen kjennetegnes ved sin normløshet og pluralisme. Det eksisterer nesten en ubegrenset mengde ulike, pararelle verdisyn og normsett som har sine respektive etiske „begrensninger“ innad. Disse grupperer seg i postmodernismen på tvers av tidligere konvensjoners oppdeling av folk (nasjoner o.l.). Nå er alt sant, og det finnes ingen sannhet. Epoken, selv om det skulle være en selvmotsigelse å klassifisere en normløs tid i en epoke, begynte på tidlig 80-tall med frislipp av reklame og flere kulturkanaler. Kulturkanaler vil si alt som formidler kultur, og alt er kultur, alt som viser spor av menneskelig aktivitet er kultur. Dette førte til høyere frekvens av budskap, en større rastløshet i formen, i tillegg til at flere fikk ytret seg. I den grad dette innebærer en revolusjon, gjelder det ikke bare for meningsytringer og deres mangfoldige former, men vel så mye måten folk tar budskap til seg på. Man blir så vant til å motta budskap at man ikke lenger fester seg ved dem.

Herved altså kimen til problemet. En vanlig oppfatning, i den grad folk har oppfatninger om det, er at siden det ikke eksisterer noen fellesnevner, kan man heller ikke utsi noe om det samfunnet man lever i. Er man forfatter, kan man lett se på seg selv som en Don Quixote i kamp mot vindmøller. Det finnes ingen samfunnsmoral å angripe! Det var kanskje en mer takknemlig oppgave å være forfatter i Norges etter min mening siste litterære gullalder på slutten av 50- og ut 60-tallet. Da hadde vi et sosialdemokratisk samfunn som ikke ville gi slipp på gamle, mugne sannheter om hva som er moral og god skikk, vi spredte om oss med illusjoner og lettkjøpte forestillinger som skulle samle landet. Da kom Agnar Mykle og Jens Bjørneboe, Arnulf Øverland (som riktignok hadde vært krass siden før krigen), Johan Borgen, Arne Skouen og Helge Krog og flere til, som ledet an i et korstog mot dobbeltmoral og hykleri i synet på religion, seksualitet og øst-vest- problematikk.

Så kom det etterhvert så beryktede syttitallet, hvor det så visst ikke manglet på engasjement, men noe av systemkritikken kanskje var litt i luftigste laget?

Og så kom denne hersens postmodernismen…

Postmodernisme! Smak på ordet. Det ligger noe dekadent, endetidsaktig i det. ETTER MODERNISMEN! Det moderne prosjekt er over, vi sitter her som forvaltere av en skraphaug, med alle maskinene og brustne håp og forlagte illusjoner. Og vi aner ikke hva vi skal gjøre med det. Det er ikke noe system eller fotfeste, og det er en utakknemlig oppgave å være systemkritiker uten et system å kritisere! Ikke så å forstå, det finnes en mengde mennesker som har et og annet å si om vår samtid, mange sier det, og mange sågar velformulert. Men altfor mange bærere av en opprørstrang har en velbegrunnet frykt for at deres kritikk skal drukne i mylderet av meninger, liksom drukne i den myra man går i rette med.

Vel sitter man med endel ødelagte illusjoner. Men se litt på hva det betyr! Uttrykket brusten illusjon eller lignende er etterhvert blitt en klisjé. Det er et av disse uttrykkene som brukes ureflektert på linje med tragedie og ugler i mosen (som er en feiloversettelse av det danske „ulver i myra“). Er det ikke nødvendigvis bra at man mister en illusjon? En illusjon er jo vitterlig noe fordekt, en søvndyssende dyne, en surrogatvirkelighet! Bli kvitt noen illusjoner, kast dem vekk, så vi kan få gjort noe her! Wake up and smell the shit! Herregud, vi er privilegerte hvis det virkelig stemmer at vi ikke har noen illusjoner. Selv Jaglands forsøksvise illusjon om dette norske huset falt tvers igjennom. Kanskje vi nå kan ta ansvar for virkeligheten?

Var det bare så vel... Illusjoner følger mennesket, og vi i den såkalte postmodernistiske epoke har såvisst våre. Den fremste? Selve illusjonen om postmodernismen! Det er mildest talt foruroligende å se at mennesker i det som obskurt kan kalles vår kultursfære glir inn i en total ansvarsløshet fordi man tror at ingenting spiller noen rolle. At det ikke er noe man kan ha et ansvar overfor. Fordi verden er så forbasket pluralistisk. Som om ikke alle tider har vært pluralistiske! Hvis det eksisterer en markant forskjell mellom før og nå, er det at vi har blitt mer fokusert på forskjeller enn likheter. Finnes det ikke likheter?

Hvordan kan det ha seg at mennesker plutselig er mer opptatt av forskjeller enn likheter? Jeg er ikke så sikker på at vi egentlig er det - det vil si, vi er det, har alltid vært det, men nå er vi det på en ny måte. Hvorfor er det slik at mange mener at postmodernismens begynnelse faller sammen med den kalde krigens slutt? Fordi vi mistet en fiende, og vi mistet dermed det viktigste for å danne seg en identitet: Noe å identifisere seg mot! Ta et fotografi i en avis, og se nøyere på det. Det består i virkeligheten av bittesmå sorte og hvite prikker. Vi hadde ikke fått mye mening ut av det hvis det bare var hvite eller sorte prikker. De er avhengige av hverandre for å få en mening. Og ta rasistene. Et menneske har ca. 300 000 gener. Forskjellen på en person som kommer fra Stjørdal og en fra Kalahari er under ti gener, og utgjør forskjeller som er nødvendige av klimatiske grunner, slik som hudfarge, kroppsfett og hårtype. Vi har over 299 990 gener som er like. Likevel er det vanligst å fokusere på de ti som er forskjellige. Vi kan godt se at denne trangen til å fokusere på forskjeller er et ur- instinkt. Men i dag skulle det strengt tatt ikke vært nødvendig å fortrenge likhetspunktene for å overleve.

Vi er frie til selv å sette grensene for hva vi vil betrakte som likt og ulikt. En kineser og meg selv, som er oppvokst i Norge, har forskjellig språk. Sånn sett er vi ulike. Men vi er begge mennesker. Sånn sett er vi like. Eller: Jeg kan lese nynorsk. Det kan ikke et eple. Sånn sett er vi ulike. Men både jeg og eplet er skapninger av jorden. Sånn sett er vi like.

De som er tilhengere av begrepet postmodernisme som navn på vår tid, er blitt for fokusert på individuelle forskjeller etter min mening. Vi, det vil si vi som er født i Oslo, eller Norge, eller Europa, eller verden forøvrig, skulle ikke trenge kristendom eller kommunisme for å se at vi uansett har så uendelig mye felles.

De som ikke tror det går an å drive konstruktiv kritikk i våre dager på grunn av dette forbannede begrepet postmodernisme, tror det fordi de ikke tror det finnes fellesnevnere i vår tid. Gjør det ikke? Selv tror jeg – med fare for å virke generaliserende – at vi i vår del av verden lever innen økonomenes verdensbilde. Alle aspekter ved menneskelig adferd har i våre dager en prislapp på seg. Jorden vi går på er vurdert i kroner og øre. Vi ser hvor det ender. Klodens befolkning er som en person som blir lovet en million kroner hvis han går og skyter seg, og gjør det. Man trenger ikke gå med Bellona-button og palestinaskjerf for å mene dét.

Vil du kritisere? Ta for eksempel det at menneskene har så mye intelligens og så liten innsikt. Med det mener jeg at vi kan konstruere en atombombe og vite hvordan vi bruker den, men er det særlig innsiktsfullt? Vi kan fryde oss over evnen til å fikle med gener (selv om ingen helt vet hva det er) og trykke på datamaskiner, og endog kalle oss genier! Se! Jeg bare trykker her, og så kommer en bokstav opp på skjermen! Jeg er et datageni! Er ikke denne selvtilfredsheten, hvor vi tror at fordi vi er så teknisk briljante så trenger vi ikke mer, et sykdomstegn, endog satt i system? For eksempel slik, at når vi søker en jobb, er det ikke alltid så viktig hva den går ut på, så lenge den er bra betalt. Det gjør ikke noe å sitte mesteparten av sitt våkne liv og holde på med noe man ikke liker bare lønna er bra. En million hvis du skyter deg. Sier du det? Klart! Pang!

Forfatteren Hermann Broch tar i sin trilogi Søvngjengerne fatt i de prosesser som førte til at vi i Vesten har utviklet en slik navlebeskuende økonomisk sans. Han tillegger den tvilsomme æren protestantismen, som gikk bort ifra den teologiske overbygning representert ved katolisismen, og vendte blikket innover til subjektet. Gudstilbedelsen skulle være en subjektiv sak, det var nå opp til individet å tro og be for sin frelse. Graden av dedikasjon kunne måles i arbeidsinnsats, og ble man rik som følge av hardt arbeid, var man en god og dedikert troende. Gud har skapt oss til å arbeide. Derfor er onkel Skrue den personifiserte protestant. Trilogien kom i mellomkrigstiden, men tar på kornet den mentaliteten som også idag ligger til grunn for vestlig markedstenkning. Vi er altså eksemplariske protestanter, bare at vi ikke lenger tror på Gud, men den gamle målestokken - penger - som selv har tatt Guds plass.

Skal vi føre tankerekken videre, ser vi at postmodernismen har eksistert i alle fall siden Luther. Den har bare blitt holdt tilbake litt, den har ikke blitt så forskjellsfokusert (pluralistisk) før nå fordi den har blitt holdt sammen av Gud og diverse fiendebilder. Eller sagt på en annen måte: Postmodernisme er protestantisme som har gått opp i liminga.

Det finnes ikke lenger noen felles moral, sies det. Det kan nok tenkes. En samfunnsmoral er jo gjerne en oppkonstruert ting, og sees gjerne i sammenheng med en form for overbygning, slik som religion eller et spesielt politisk system. Dette skulle vi nå være enige om at vi i noen grad har kvittet oss med. Men er ikke også markedsliberalisme og kapitalisme et system med sin egen moral? Endel paranoikere vil hevde at kapitalisme er et produkt av en gigantisk, verdensomfattende konspirasjon, at det er et system presset på ovenifra. Religion og politiske systemer som sosialisme eller Mussolinis fascisme er konstruerte samfunnsformer som kommer ovenifra hvor premissene allerede er gitt. Kapitalisme og markedsliberalisme kommer nedenfra. Det er fundert på elementære behov hos enkeltindivider. Det vil i virkeligheten si at det er en slags tilbakevenden til en menneskets urtilstand, og reglene lages underveis. Et slikt samfunn vil, når det hører hjemme i et demokrati, velge sine egne, best egnede styresmakter så langt det er mulig.

Forskjellen mellom moral og etikk er at mens moral omfatter alle individene i et gitt samfunn, kommer etikk innenfra enkeltmenneskene. Når du handler moralsk, handler du i overensstemmelse med forventet oppførsel. Det trenger ikke være personlig, etisk fundert, selv om de to ofte stemmer overens. Det rare er at det finnes mennesker som tror at man ikke trenger å handle etisk fordi det ikke er noen moralsk overbygning å forholde seg til.

Problemet er at mens folk flest i eksempelvis pietistiske dalstrøk ved århundreskiftet var enige om hva som var moralsk, så er folk i dag tydeligvis ikke alltid er helt enige om hva som er god etikk.

Allerede sofistene hevdet at det ikke fantes noen allmengyldig moral. Også nå for tiden er det vanlig å hevde det samme. Akkurat som hvert enkelt menneske er sitt eget univers med egne gravitasjonslover.

Det er rimelig å anta at mye av enkeltmenneskets etikk er biologisk fundert. Det vil si at mye av et menneskes psykologi har opphav i dets ufravikelige biologiske eksistens. Vi må spise, sove, vi er glade i våre barn, vi har behov for trygghet, derigjennom sosiale nettverk, vi skjønner instinktivt at om vi behandler noen pent, er det mer sannsynlig at de blir en alliert enn at de slår oss ihjel. Samtidig er det kanskje like nødvendig å være egoist. Alle mennesker er egoister, og det er ikke noe negativt. Ordet har riktignok fått en sterkt negativ klang, det forbindes gjerne med hensynsløs utnyttelse av andre. Men er ikke også et religiøst menneske en egoist? Tror ikke vedkommende at sjansene for egen frelse er større hvis han eller hun tror og handler i overensstemmelse med religionens bud? Jeg tror ikke på en gud, men jeg tror at når jeg redder en dame fra å bli overkjørt av trikken, så gjør jeg det fordi jeg selv ville følt meg jævlig om jeg ikke gjorde det. Det er sånn jeg tror mitt sinn er konstruert. Og alle kan vel si at det er en god følelse å ha gjort en skikkelig god ting?

Men de fleste liker ikke se på seg selv som egoister, og noen tror de ikke er det. Det er jo også en illusjon. Jeg synes jeg ser Samfunnets begynnelse:

Og en reiste seg og sa: Hør! Vi er alle noen store egohuer! Men siden det høres litt drastisk ut, foreslår jeg at vi setter et annet navn på det. Hva med medmenneskelighet? Kommende generasjoner av jordens barn skal glemme at deres navn er Ego, og leve i lykksalig uvitenhet derom. Det skal vare til de dager da profeten Erik Solheim forkynner at gullets voktere er noen store egobæsjer!

Slik talte Zarathustra.

At vi er egoister, innebærer at vi som levende vesener hele tiden prøver å definere oss selv som som et individ. Til det trengs som nevnt ovenfor noe å identifisere seg mot. Derfor ser du blant annet forskjellen på deg selv og søstra di i barndommen og krangler med henne. Men vi kan utvide identiteten til å gjelde en gruppe. Det kan være gata vår mot gata di. Da jeg vokste opp var det min skole mot naboskolen. Så ble det Oslo øst mot Oslo vest. Så skrur du på TV´n, og dermed er det oslofolk mot sunnmøringer, det blir Norge mot Sverige. Så drar man på interrail til Italia og treffer en svenske. Nei, så hyggelig å møte en bror her nede. En som forstår meg! Så er det europeere mot jyplingene i Statene, Vesten mot Østen, og nord/sør-konflikten. Du skjønner at det blir krig i verden når du selv hater naboen med hekkeklipperen.

Har du derfor en kald krig, blir det litt enklere. De store stygge russerne hjalp oss til å sette pris på fellesskapet i Vesten, eller sagt på en annen måte, glemme de andre forskjellene som eksisterte innad. Nå er det ikke lenger slik, Russland er snart medlem av NATO og EU. Dermed kommer Vidar Kleppe og snakker om islamistiske mordere som invaderer Norge. Da de mongolske horder stod ved Donau og truet vestlig eksistens, var islam kristenhetens allierte.

Det synes med andre ord fullstendig vilkårlig hvem som er våre fiender og hvem som er vi. Ta en gitt gruppe, og du vil hvis du ser etter kunne finne forskjeller uansett. Eller likheter.

En gammel episode av kalkunserien Outer limits tok dette på kornet. Der satt CIA og fant ut at verden trengte en fiende utenfra, så vi kunne stå sammen for en gangs skyld. Derfor ble en av toppgutta, han som tapte loddtrekningen, utvalgt til å kle seg ut som romfrosk og rope bø! En like stor flyveudyktig fugl av hønseslekten var Independence Day, hvor blekksprutene fra Mars fikk jøder og palestinere til å omfavne hverandre i ørkenen. En klassiker!

Men tilbake til utgangspunktet. Det bør ikke eksistere normer for hva som er litteratur, eller forlanges av forfattere at de til enhver tid og for enhver pris skal angripe styresmakter og kapital. Ingen skal nekte en forfatter retten til å skrive for seg selv. Men selv de mest innadvente romaner kan tale til leseren forsåvidt den er basert på gode iakttagelser, og trenger ikke slå på stortromma for å være betydningsfull. Filosofen Edmund Henden forsvarte i Aftenposten og Morgenbladet fagfilosofien mot de kritikerne som hevder at filosofien har fjernet seg fra det virkelige liv. Han påpeker at om du f.eks. skal ta stilling til regjeringsmakt eller pressefrihet, må man først ha orden i alle disse spørsmålene om hva sannhet er, hvordan vi danner oss meninger, hva frihet er, hvordan vi danner oss og bruker begreper etc. Dette henger altså sammen. Hvor skal grensen trekkes mellom hva som er vesentlig og uvesentlig?

På samme måten med litteraturen, som har et enormt filosofisk potensial. En roman kan, i motsetning til et fagfilosofisk verk, belyse filosofiske problemer fra mange sider uten å måtte ende opp med en bestemt konklusjon. Og den kan belyse mange sider ved menneskelig mentalitet og aktivitet som igjen er relevant for de store spørsmål som angår samfunnet, slik som miljøproblematikk, hvem skal styre landet og hvordan, menneskeverd, mediesamfunnets rolle på individet, rasisme og så videre. Er det ikke like viktig å se på hva som former våre oppfatninger, som resultatet av oppfatningene?

Det sies ofte at er du interessert i samfunnet, studerer du sosiologi, mens du studerer psykologi hvis du er interessert i enkeltpersonene. Er det noen som tror at det eksisterer et skille der? Som om ikke sosiologi ikke egentlig handler om psykologi i plenum? Som om ikke hvordan vi tenker enkeltvis har betydning for hvordan vi tenker ved møte med flere personer? Derfor kan gode forfattere utsi noe om storsamfunnet ved å skrive om en flue i vinduet. Virginia Woolf gjorde dét. Vår hjemlige Johan Borgen skrev dagligdagse ting som betraktninger fra kunstmuseer. Hva betraktet han? Mennesker.

Forfatterens rolle, i den grad en forfatter ønsker en rolle, må være å kunne beskrive allmenngyldige sider ved mennesket, for derved å gi leseren et språk til å uttrykke og erkjenne sider ved seg selv og egen mentalitet. Ofte vet vi dette, vi vet bare ikke at vi vet det. Derfor kan vi nikke gjenkjennende og nyopplyst til betraktninger i en bok, som vi finner at angår oss selv. Først når vi kan definere et problem, kan vi gjøre noe med det. Og det finnes såvisst utfordringer og problemer. Vi lever tross alt i en tid som er iferd med å avlive språket fordi vi får så bra bilder på data. I en slik tilstand kan folk lett gjøres til ofre for slagordssjarmører med billig retorikk, som for eksempel ber deg om ikke å reflektere for mye over taler om at „vår kultur“ trues av mørkemenn fra hele verden. Hadde man tenkt over hvor vilkårlig ordet kultur kan brukes, hvor vagt selve begrepet er, ville en illusjon til falt. Eller det berømte norske hus. Det ligger liksom et budskap mellom linjene: „Ikke tenk for mye over det, er du snill, bare ta det til deg og gjenta det for deg selv igjen og igjen, som et mantra, til du tror på det!“

Ideelt sett burde alle kanskje vært språkfilosofer. Stille seg spørsmål av typen: Hva betyr dette ordet egentlig? Hvordan kan jeg være sikker på dets betydning? Oppfant jeg selv ordet, eller ble det simpelthen gitt meg slik at jeg kunne bruke det som et slags verktøy? Hvilken betydning har ordene og språket for hva og hvordan jeg tenker?

Slik ville mennesker lært noe om ansvar, og jeg mener et ansvar for ens oppfatninger og handlemåte, og man hadde ikke trengt å slå ihjel folk bare fordi noen sa det. Man kunne behandlet folk med kjærlighet og omtanke, ikke fordi Jagland sier du skal gjøre det, eller fordi du frykter Helvete hvis du ikke gjør det. Da er det bedre du gjør det fordi du vet du er egoist. Men du gjør det først og fremst fordi du vet det er best slik.

I den såkalte postmodernismen har vi muligheten til å føle dette ansvaret som er pålagt oss. Ideelt sett fri oss fra slagordsveldet, som gjør mennesker til idioter. Under postmodernismen, eller la oss heller kalle det tabloidalderen (tabloidioti) er mange av våre meninger fundert nettopp på slagord og enstavelsesord. (Landets mest solgte avis, som illustrerer dette fortreffelig, orker ikke engang skrive sin fulle tittel på avishodet. „Verdens Gang“ blir liksom så tungt, så man gjør det til VG.) Alle tider har vært slagordbasert, og maktforhold har hvilt på færrest mulig stavelser. Et slagord er ikke nødvendigvis sant, men det blir det hvis flest mulig gjentar det ofte nok. Goebbels innså det. Likeså de fleste store religioner. Er ikke De ti bud slagord? Koranen? Hinduismen må vel være ærligere slik; der brukes mantraene bevisst!

Indianere i Nord-Amerika hadde før de hvites ankomst intet skriftspråk. De hadde heller intet fellesskap med en felles regjering, men levde mer en nomadisk tilværelse (fortrinnsvis prærieindianerne). Derfor var de ikke slagordsslaver. Skulle vi sett deres livsførsel med klodens egne øyne, ville den nok fremstå som langt mer fornuftig enn vår egen. De brukte ikke levende trær til bygging av tipier, men nedfall. De syntes de var priviligerte som fikk bo på jorden, og valgte å overlate den i samme tilstand som de fikk den.