Tidstyven

Her om dagen møtte jeg en kompis i butikken. Den endeløse køen vi befant oss i, initierte en samtale om det fantastiske med å kunne bestille mat over internett. Ikke bare slipper du den evinnelige køståingen, du sparer også den tiden det tar å komme seg fram og tilbake til butikken! Min kamerat er litt av en hobbyfilosof, så jeg våget meg på å motsi ham aldri så lite:

- OK, greit at folk før supermarkedene og kjøleskapets tid måtte bruke himla mye tid på mat. Det samme gjelder forsåvidt for alt annet - det som tok en måned for hundre år siden, tar en time - ja, kanskje bare noen minutter i dag! Men hva gjør vi med all denne tida? Hvor blir den av?

Min venn ble svar skyldig - selv om han noen minutter tidligere ivrig hadde lagt ut om hvor mye mer tid han ville få til å spille SimCity på data'n hvis han kunne bestille matvarene med noen få tastetrykk.

Vi sto begge og funderte for oss selv idet vi passerte bladdisken. Kameraten plukket opp et reiseblad. Da var det at det slo meg: - Pokker, vi stikker av! Vi rett og slett setter oss på flyet og rømmer fra all den tida vi har fått! Vi klarer ikke å leve med så mye tid rundt oss - så vi bestemmer oss for å brenne av en uke eller to - ja, kanskje et helt år på et eller annet likegyldig sted langt vekk fra alt som har med oss og livet vårt å gjøre. Vi sier vi reiser for å berike oss selv, men det er bare halvsant; jeg tror vi reiser for å kunne ha det travelt når vi kommer tilbake. Det er ukult når all den overfødige tiden bare renner ut i hverdagen. Det er morsommere å bruke den opp på Hawaii enn på Sagene. Vi vil ikke ha mer tid i hverdagen - vi vil at den skal fyke avsted sånn at vi føler vi gjør noe hele tiden. Hvis vi plutselig får et par-tre timer i fanget, blir vi helt desperate. Vi ringer alle vennene våre, hvis ingen av dem har noe tid å kverke, er vi ute og kjører. Du kan faktisk risikere å bli sittende og se en film på TV3. Det er ikke så kult. Da er det mye bedre å reise vekk fra alt sammen og si som så: - Nei takk, jeg vil ikke ha mer tid! Livet mitt har nok med tid! Det har ikke godt av mer! Jeg stikker!

Oyeah

Nyoppusset HF-kjeller

Uglebo er blitt så fint så! Også det som var så fint fra før! Det er nesten ikke til å tro - ja du må komme og se med egne øyne: Veggene har skiftet farge og fått nye lamper, baren er blitt ordentlig så bra og møblene er helt fantastiske! Det går allerede gjetord om den lange sofaen. Noen synes kanskje den er i lengste laget, men den er ikke for lang. Det vil si, den er veldig lang, så vi skjønner jo poenget. Det er en skikkelig lang sofa! Kom og se. Du klarer ikke å se på hele sofaen på en gang, for den er for lang til det. Ikke om du går helt inntil veggen på den andre siden, klarer du å få hele sofaen innenfor synsfeltet. Den er mye lenger enn alle andre lange sofaer. Så da kan du vel selv tenke deg at det er en utrolig lang sofa. Vi har ikke sett makan til møbel.

Til en lesehest

Ta en bok, den måteligste som er skrevet; men les den med den lidenskap at den er den eneste du vil lese. Du leser til sist alt ut av den - så meget som det var i deg selv; og mer leste du deg ikke til om du så leste de beste bøker.

S Kierkegaard

Cool

When in 1784 Kant asked, „was heisst Aufklarung“, he meant, What´s going on just now? What´s happening to us? What is this world, this period, this precise moment in which we are living? So Kant was clearly cool.

Paul Morley i Ikon

Friheten

Vårt århundre viser at idealenes, rettferdighetens og likhetens seire alltid er forbigående, men også at hvis vi greier å bevare friheten, kan vi alltid begynne på nytt… Det er ingen grunn til å fortvile, selv ikke i de mest desperate situasjoner.

Leo Valiani, italiensk historiker

Kultur og kultur

(...) kulturdebatten som handler om litteratur, filosofi og samfunn er blitt uinteressant. De virkelig nyskapende intellektuelle er (...) naturvitenskapsmennene, som forlater sine revir og begynner å skrive om de store spørsmålene for et stort publikum.

John Brockman, Third Culture

Vi gratulerer Vinduet

Tidsskriftet fyller nemlig 50 år nå i august.

I anledning Vinduets jubileum, tok vi en prat med den avtroppende redaktøren Merete Morken Andersen. Hun har nå sittet sin femårsperiode, og i følge henne er det akkurat passe. For i Vinduets historie har det aldri sittet noen lenger enn i fem år. Tidsskriftet har hatt kjente redaktører som Jan Kjærstad og Brikt Jensen, og da er det fristende å spørre hvorfor hun tror hun fikk jobben som redaktør.

- Slike spørsmål er det vanskelig å svare på, jeg vet jo ikke kriteriene for at de valgte meg. Men jeg tror det var fordi jeg var kvinne, ung, hadde en akademisk bakgrunn og selv var forfatter.

Hva mener du selv at du har bidratt med i din redaktørperiode?

- Jeg har prøvd å møte litteraturen på dens egne premisser, gå innover i den og samtidig møte samtiden. Intervjue personer om hva litteraturen tenker og er nå. Samtiden har mange stemmer, det er ikke bare en form. Jeg har forsøkt å formidle både det tyngre og det lettere humoristiske stoffet. Vi har hatt mye god skjønnlitteratur, mye skrevet av debutanter. Jeg har også forsøkt å legge vekt på kritikk. Vi har hatt endel temanumre. Der vil jeg spesielt trekke fram temar som det subjektive, tiden og stedet, som de numre som kanskje vil få størst betydning for ettertiden, men det er selvfølgelig vanskelig å vite nå.

Angående Vinduets 50 års-jubileum, forteller Merete Morken Andersen at de skal gi ut et en jubileumsutgave, som vil være et dobbeltnummer med temaet Vinduets historie. Hun har her bedt sine medarbeidere om å ta for seg hver sin redaktørperiode, skrive noe om perioden og ikke minst mene noe om den. Tom Egil Verun, fra NRK, har skrevet en oversikt over dem alle. Selv har hun skrevet et avskjedsessay. Et essay blir det også å finne av Tor Øystein Øverås, hvor han tar for seg stemmen, den oppvurderte stemmen, selve betydningen av sin egen stemme. Dessuten vil det også være en del skjønnlitterære repriser fra Vinduets historie.

Hva er så planene videre etter endt periode?

- Først skal jeg ut i svangerskapspermisjon, men etter nyttår starter jeg som redaktør for skjønnlitteratur i Aschehoug forlag. Og jeg vil jo fortsette å være forfatter selv.

Anniken Dahl Hotvedt