Dr Lund graver

Akademikerslang
Av Thomas Berg

Når du sitter der og svetter over en bok hvis innhold er helt nytt for deg, hjelper det lite at forfatteren har sett seg nødt til å bruke hele sitt arsenal av fremmedord.

Merkelig dette med norsk-engelsk'en, eller norwenglish'en. Merkelig hvor utbredt den er, selv blant folk som burde vite bedre.

For tiden går det en reklamekampanje i norske medier som spiller på slang hentet fra rullebrett-miljøet, der death cookies utgjør en alvorlig helsefare og moller mouser around i loglo'n etter mørkets frembrudd. Fra skate-miljøet, som sagt, og det er greit og kult nok. Enkelte oppe i Språkrådet synes kanskje at skal det først slanges, så finnes det da nok av eksempler på hjemmeavlede merkverdigheter. HFs egen Ulf Gleditsch har da gitt ut bøker som Lakkert høne med medisterboff, som beskriver norsk slang fra femtitallet. Og det kan vi være enige i. For en nærmere undersøkelse av reklamekampanjens opphav avslører at de har gått til engelsk-språklige slangordbøker for å finne sitt vokabular. Dessuten er det visst snakk om at skatere allerede bruker mange av disse uttrykkene, og det er denne målgruppen de har siktet seg inn på. Mer selektive er de likevel ikke enn at de legger ut ordlister på Narvesen for at flere skal forstå og dermed skape en dille rundt disse greiene. Men de fleste ord kommer nå engang utenifra. Og de norske arvtagerne griper begjærlig ethvert nytt ord. Slikt skaper identifikasjon. Så når skaterene i LA sier khakis, tar det ikke lang tid før de sier det samme på Rådhusplassen. Og når engelske forfattere bruker mediocre, tar det ikke lang tid før Jan Kjærstad sier medioker.

For ingen må innbille seg at det akademiske og intellektuelle miljø er mindre interessert i et eksklusivt stammespråk som gir dem identitet og en viss mystisk aura enn skaterne. Det er bare andre ord som tas i bruk. Og svært ofte er de altså rene fornorskinger av avanserte, engelske ord.

Nå er det ikke meningen å stille seg i veien for innføringen av nye ord til det norske vokabular, så langt derifra. Jo flere ord vi har å rutte med til å skape et mer variert og presist språk, jo bedre. Så bare kom med dem! Som Arnulf Øverland skrev: «Fornorskningen, den kunne jo gjennomføres som en assimilasjon av fremmedordene, som en slags fordøyelsesprosess, hvor sproget opptok i seg de fremmede elementene og efterhvert ga dem et hjemlig preg, en hjemlig uttale og en skrivemåte som passet for oss. For når sproget opptar fremmede ord, er det jo fordi det trenger dem!»

Det vi må få lov til å reagere på der vi sitter og svetter over tunge pensumbøker fulle av ny viten, er bruken av disse ordene. Hvordan det til tider nærmest er latterlig tydelig at de har en påfuglfjæreffekt, tatt med av forfatteren kun for å imponere sine kolleger på den andre siden av gangen. Kun av frykt for å virke enkle. Som Guri Hjeltnes har sagt det: «Du kan [...] ikke skrive altfor fengende. Historikere elsker å slakte hverandre». Og historikere og andre akademikere har det samme behovet for en egen sjargong. Noe som til tider altså går utover oss studenter som kan ha mer enn nok med at innholdet er nytt, om ikke annethvert ord skal være nytt i tillegg.

Thomas Berg

Doktor Lund graver

Det er ikke uvanlig å lese om at man feirer 100-årsjubileet for en eller annens dødsdag. Iår er det 200-årsjubileum for Mozarts død. La oss ha en festival! Unnskyld? Hater vi mannen så sterkt? Man verken jubilerer eller feirer noens død, hvis det eksisterer et minimum av respekt for personen. Man markerer den, det er hva man gjør. 100- årsmarkering! Hører dere!

Når en eller annen artist eller gudvethva har kommet såpass høyt på strå at vedkommende ikke lenger bare er kjent eller berømt, blir han eller hun ikke sjelden beskrevet som herostratisk berømt. Faktisk er det en meget tvilsom ære å bli påhengt en slik benevnelse. Uttrykket kommer av Herostratos, som ville bli berømt for enhver pris, og oppnådde det ved å sette fyr på Artemistemplet i Efesos på 300-tallet f.Kr. Uttrykket betyr med andre ord å oppnå berømmelse for en slett handling. Berømt er du altså når du er filmskuespiller eller flink fotballspiller, mens herostratisk berømt blir du først når du går amok med bazooka på Egertorget!

Vi bare minner på at vi må være flinke og ikke bruke ikke sammen med verken i samme setning, en feil man også finner i folkeopplysningsorganet Dagbladet. Denne avisen som ikke er verken fugl eller fisk, skal vi tro dem. Men dette har vi verken tid eller ork til å minne på så altfor mange ganger.