Som eksempel på Even Hovdhaugens omfattende arbeider fra hans opphold på Samoa, bringer vi en historie han selv har oversatt fra samoansk til engelsk. Hovdhaugen samlet i perioden juni '82 til januar '83 en rekke tekster til sine lingvistikkstudier ved opptak av muntlige fortellinger.

Tekstene er av forfatteren først og fremst ment å ha en lingvistisk verdi, men disse historiene spiller en levende rolle i kulturen - historiefortellerne er ikke levninger. Historien om Nafanua er en av mange som blir fremført for et lydhørt og engasjert publikum. Men det er mer enn en fortelling. Den reelle historien og mytologien som blir formidlet, danner et viktig element i den generelle kulturen. I hverdagens samtaler og diskusjoner blir det ofte henvist til slike historier.

Det er usikkert hvor verdifulle muntlige fortellinger av denne typen er som historiske kilder. Enkelte historikere legger all sin lit til dem - andre hevder de er null verdt. Men for store deler av samoansk tidsregning er dette eneste type kilder. Historiene er tilpasset ulike lokalsamfunn og politiske hensikter etc., men dette bør kunne klargjøres ved ytterligere forskning.

Det er ikke lett for en utenfra å forstå den samoanske kulturen som er svært kompleks og avansert. Dette må det tas hensyn til også ved lesning av historien under.

Den virkelige forståelsen av historien har bare en matai - en eldre, samoansk vismann. Mataienes historiefølelse og kunnskaper er imponerende. For oss kan historien virke haltende og usammenhengende, men det skyldes først og fremst vanskene med å oversette den muntlige teksten.

Forfatterens introduksjon til historien:
Nafanua er en viktig person i samoansk historie, mytologi og religion, men merkelig nok har ingen studert henne inngående. Hun lever i grenselandet mellom historie og mytologi. Hennes forhold til det mytologiske er vel etablert gjennom hennes far Saveasi’u, hersker over underverden, og moren, Tilafaiga. Men hun er også Samoas Jeanne d’Arc som leder frigjøringen av vestre Savai’i fra østsidens herredømme. Hun ble Samoas ledende krigsgud.

Og den nye Nafanua-kulten som sannsynligvis startet for 5-600 år siden, ble en ledende kraft i samoansk religiøst og politisk liv helt opp til LMS-misjonærenes kom i 1830. Gjennom sine prester virket hun som et Delfisk orakel og støttet til en viss grad, mer eller mindre bevisst, gjennom en av sine orakelmeldinger omvendelsen til kristendommen.

Det finnes mange historier om Nafanua. Denne versjonen er interessant i flere henseende. Den er en skjelettaktig historie - de fleste detaljene om Taema, Tilafaiga og Nafanua er utelatt. Dette er bevisst fra fortellerens side - han ønsket å fortelle historien om det levende mennesket Nafanua, som han regnet for å være en helt annen enn den mytologiske personen.

Dette valget falt ikke i smak hos tilhørerne - og til en viss grad har nok fortelleren hatt meg i tankene under framføringen (selv om vi langtfra var alene under opptaket). For fremtidig forskning på Nafanua kan dette forsøket på en historisk rekonstruksjon være viktig, fordi det utgår fra hennes eget geografiske område. Mens jeg vandret omkring i Neiafu og Alataua ble jeg stadig påminnet om henne. Jeg besøkte de plassene hvor hun utkjempet sine slag og folk pekte ut for meg hvor hun bodde som gammel dame.

Historien om Nafanua

Denne historien er historien om Nafanua. Popota var kvinnen som prøvde å finne en mann fra 'Upolu inntil hun kom hit til Savai'i. Det er den vanlige versjonen av historien.

Heltene, landets menn, var slitne; det var ingen som var i stand til å gifte seg med Popoto. Denne kvinnen, Popoto, besøkte så delen av Alataua her i vest. Da ble hun umiddelbart kjent med en gutt fra Alataua som het Masa. Masa het gutten som nå var i Tufutafoe. Der ble denne kvinnen Popoto gift for første gang. Der kunne Popoto for første gang leve sammen med en mann. Denne mannen ble kalt Masa. De fikk så et barn kalt Taufelematagi. Taufelematagi var en jente; hun ble gift med Alao. De fikk så et barn, Saveasi'uleo. Denne gutten var Saveasi'uleo. Da paret fikk barn, ble de alle spist opp av denne gutten Saveasi'uleo, fordi gutten var som en ål. Dette andre navnet som gutten fikk, var «ålen», fordi gutten, han var en fryktelig kannibal. Og paret så ikke at deres barn forsvant på grunn av gutten Saveasi'uleo sine handlinger.

Så flyktet paret avsted for å bo i Tua'alao inne i den store skogen. Og paret, bare dette paret fra Alataua, levde lenge, fikk et barn, igjen var det en gutt. Han ble kalt Ulufanuasese'e. Denne gutten var Ulufanuasese'e. Og så skjedde at han skulle gå for å hente vann fra sjøen, han så da at Saveasi'uleo kom glidende mot ham. Ulufanuasese'e visste ikke at dette var broren hans. Så gutten så denne mannen Saveasi'uleo. Historien om denne fisken var velkjent, nemlig at det var en kannibal, og at han var ond mot barna til sine foreldre. Så ble gutten, Ulufanuasese'e, irritert fordi han meget godt visste at dette var hans bror, han som nettopp er nevnt, og som kalles Saveasi’uleo, ålen. Så Ulufanuasese'e sa til ham, rett ut: «Isa, kamerat, jeg er virkelig overrasket denne gangen over at du vil komme igjen for å spise meg når alle våre brødre er spist opp av deg». Da satte Saveasi'uleo seg ned. Og Saveasi'uleo forsto at det var Ulufanuasese'e som anklaget ham. Beskjeden fra brødrene Saveasi'uleo og Ulufanuasese'e var: «Saveasi'uleo skal dra til Pulotu og regjeringene skal rapportere til ham, men Ulufanuasese'e skal gifte seg». Proklameringen fra Ulufanuasese'e og Saveasi'uleo var: «Vi to skal møtes i enden av slekten». Så skilte brødrene lag. Saveasi'uleo reiste og bor nå i Pulotu, i riket ingen andre kjenner, riket som sies å være i dyphavet, men gutten Ulufanuasese'e ble gift.

Dette var det første giftemålet til gutten Ulufanuasese'e. Det var to jenter som var grodd sammen, tvillingene Tilafaiga og Taema, disse jentene svømte avsted hit til Samoa. Disse jentene svømte, men de hadde ikke fått sine navn før de nådde dit (måtte tilhørerne unnskylde meg) ekskrementene til en baby fløt i mot dem. Så fikk en av jentene sitt navn: «Jeg skal kalles Taema» (tae, «ekskrementer», ma «skamfull»). Svømmingen fortsatte og fortsatte og baugspryden på en båt kom til syne, drivende mot dem. Da ble den andre jenta kalt Tilafaiga (tila, «baugspryd»). Det er en meget detaljert historie om disse navnene. Så fortsatte svømmeturen til disse to som var grodd sammen inntil de endelig nådde Pulotu og Saveasi'uleo giftet seg umiddelbart med en av de sammengrodde jentene. Så fikk de Nafanua, jenta kalt Nafanua.

Fortellingen har mange kompliserende handlinger og forskjellige versjoner med mange detaljer. Så trengs den da å kortes ned, for å gå grepet om dette mennesket kalt Nafanua. Det var henne som skulle frigjøre folket på Vestsiden, denne Nafanua, mens krigen mellom Øst og Vest ble utkjempet. Og Vest hadde blitt fullstendig knust. Straffen folket fra Øst tilla folket fra Vest, var å la dem klatre opp kokosnøttpalmene med føttene vendt oppover. Der hørte Pulotu Tai'i plystre. Tai'i var en slave. Han ble tvunget til til å klatre opp i et kokosnøttre med føttene opp. I Pulotu hørte så Saveasi’uleo klagingen fra Tai'i. Dette huskes nå (i følge sagnet): «Tai'is plystring ble oppfattet i Pulotu» Så sa Saveasi'uleo: «Nafanua, kom, kom og kjemp kampen mot slaveriet i Vest.»

Så kom Nafanua. (Det var) klubber, som i den detaljerte historien; klubbene Fa'auliulito, Ulimasao og Tafesilafa'i. De to utvalgte klubbene ble Ulimasao og Tafesilafa'i - hun lot Fa'auliulito bli igjen for å gjøre landet en tjeneste. Så kom Nafanua, utkjempet krigen og frigjorde Vest fra slaveriet. Nafanuas avskjedsord var: «Når gjerdet i Fualaga er nådd, stopp jakten, på grunn av høvdingen». Og i den krigen ble Nafanuas klesdrakt løftet opp, i Fai'a'ai. Da forsto mennene for første gang at de hadde kjempet mot Nafanua, og at det ikke var en mann, men en kvinne. Så var det akseptert at hun virkelig var en kvinne, og at malae som er i Fai'a'ai derfor ble kalt Malaeolema («skammens sted»). Der ble Nafanua for første gang vanæret. Takk.