Even Hovdhaugen

Kanskje kunne lingvistikk være morsomt om en dro til en sydhavsøy?

Kan vi ta intervjuet nå? Gjestene kommer om en halv time, så det kunne være greit å få det unna.

Even Hovdhaugen har alltid tid, men lang tid har han svært sjelden. Vi trekker inn i biblioteket og setter oss godt til rette mens roen et øyeblikk faller over slektsgården her øverst i en sidedal til Gudbrandsdalen. Det vil si jeg faller til ro. Even sitter som vanlig lett foroverbøyd og tegner sirkler på bordflaten med fingertuppene. Stadig stryker han seg over skjegg eller øyenbryn der grå hår ser ut til å vokse vilt. Jeg spør ham om begynnelsen.

- Jeg begynte på universitetet i Oslo høsten 1960, og der har jeg vært siden. Jeg tok magistergraden i sammenlignende indoeuropeisk språkvitenskap i 1966, og etter noen år som universitetslektor og stipendiat, ble jeg professor i allmenn språkvitenskap i 1974.

Kort og greit. Men så forteller det heller ikke hele historien. Even Hovdhaugen har nemlig ikke holdt seg ved sin lest i lang tid av gangen. Lange forskningsopphold i Mongolia, Tyrkia, Russland, Latin-Amerika, og sist - men ikke minst - Stillehavsområdet, forteller om allsidighet og initiativ. I tillegg har han arbeidet som gjesteprofessor ved universiteter på fire kontinenter.

Det er Polynesia som ligger Evens hjerte nærmest. I 1982 startet han det som skulle komme til å hete Oseania-prosjektet og som i 1992 ble tildelt NAVFs pris for fremragende forskning. Prosjektet har gjort UiO til et av Europas ledende universiteter på polynesiske språk.

- Polynesiske språk er spennende og det er forsket forholdsmessig lite på området. I tillegg var det mulig å få finansiering til et slikt prosjekt på begynnelsen av 80-tallet. Når det er sagt, må det selvsagt innrømmes at jeg forelsket meg i Polynesia og folket der. Jeg trives med mentaliteten, naturen og klimaet. Der finnes det en kultur hvor menneskene fortsatt i stor grad kan leve av naturen slik den vokser rundt dem og der tiden ikke styrer menneskenes liv.

Når Even Hovdhaugen snakker om Stillehavet blir rommet som fylt av sol og palmesus. Den veldige entusiasmen smitter, og når man får høre at han også tar med seg studenter på sine reiser, lurer man på om ikke lingvistikk kunne vært ganske morsomt likevel...

- Det var i 1985 jeg fikk støtte fra bl.a. universitetet og Kon-Tiki-museet til å ta med fire mellomfagstudenter én måned til Stillehavet. Det kan synes ekstravagant, men med tanke på at tre av disse senere har tatt doktorgraden og at to nå er fast ansatt på universitetet, må det sies å være en god investering. Universitetet burde hatt mer penger til slike prosjekter.

Even Hovdhaugen er en studentenes mann. Han liker å undervise og sier at dette gir både tilbakemelding på hans egen forskning og idèer til nye prosjekter. Hvis noe er vanskelig, holder han gjerne ekstraseminarer for studentene sine. Og finnes det ikke ledige rom til dette, så inviterer han alle opp til gården i Gudbrandsdalen.

- Veiledning er spesielt givende. Det er slitsomt og tidvis svært krevende, men det er utrolig tilfredsstillende når en kandidat er ferdig. Jeg tror slik oppfølging er svært viktig. Universitetet må bli bedre på dette, spesielt på hovedfagsnivå.

Even Hovdhaugen er imidlertid en mann som ikke bare mener, han lar som oftest handling følge ord. I sin tid som professor har han hatt flere verv innen administrasjonen på HF og vært sentral i oppbyggingen av fakultetets forskerprogram. Han har også skrevet en håndbok for veiledere.

Universitetets rolle som formidler er noe som opptar Even Hovdhaugen. Selv har han laget programmer for både TV og radio om språk og språkdannelse. Over 140 artikler og bøker er det blitt. I tillegg uttaler han seg gjerne til pressen når han blir spurt som fagmann.

- Universitetet sitter med en stor mengde kunnskap som bør komme samfunnet til gode. Misforståelser kan bli oppklart og feil rettet. Likevel må man passe seg litt for ikke å overdrive. I en presset ressurssituasjon kan lett formidling ende opp med å ta overhånd...

Til tross for denne reservasjonen er Even Hovdhaugen et engasjert menneske som sier ifra og som ikke er redd for å ta et upopulært standpunkt. Dette forfekter han gjerne med stor kraft, og det har gjort ham til en kontroversiell person i en del sammenhenger. I 1970-årene ble det umulig for ham å arbeide i Sovjetunionen og Tyrkia, Begge steder ble han indirekte beskyldt for ulovlig kontakt med minoritetsgrupper, og i Tyrkia tok han opp intervjuer og smuglet ut papirer for Amnesty International.