I Tyskland som overalt i Europa hadde opplysningstidens ideer slått igjennom for alvor i første halvdel av 1700-tallet. Det var karakteristisk at den klassiske tradisjonen fortsatte inn i opplysnings-tiden, men etter hvert førte nye idealer til en dyptgående endring.
Den nye tids mann var Johann Gottfried Herder (1744-1803), som levde med i dyrkelsen av følelseslivet. Han mente at mennesket var en følende sjel som skulle prøve å unngå fornuftens område. Alle sinnets krefter skulle ha rett til å utfolde seg uten regler. Hvis følelser skulle følge regler, måtte de springe ut av regler som den enkelte selv fant frem til. Den verden som fornuften hadde ordnet i klare skjemaer, ble uoverskuelig. Det individuelle, det personlige, skulle nå bli et mål i seg selv: Fastbestemte normer ble brutt. Siste halvdel av 1700-tallet er en overgangsfase fra fornuft til følelse og følsomhet som skulle falle til ro av klassisk harmoni og likevekt presentert ved Goethe ved overgangen til 1800-tallet.
Følsomheten eller den romantiske ånd var et svar på industrialiseringen som brøt fram i samfunnet på slutten av 1700-tallet. Samfunnsforholdene, den franske revolusjon og den etterfølgende politiske uro og fremmedgjøring var en bakgrunn for uroen i sjelene som framskaffet følelsenes vårbrudd og den romantiske begeistring. Romantikken som fenomen skulle først sette inn i løpet av 1800-tallet, men det var i de siste tiårene av 1700-tallet at grunnlaget ble lagt.
I 1769 utlyste Det preussiske vitenskapsakademi i Berlin en prisoppgave med følgende tekst: "Om vi tenker oss menneskene overlatt til sine naturlige evner - vil de være istand til å oppfinne språket, og ved hvilke midler kommer de av seg selv frem til denne oppfinnelse?"
Herder skrev i all hast en besvarelse: "Abhandlung über den Ursprung der Sprache". Avhandlingen vant prisen og utkom på Akademiets initiativ i bokform i 1772. Da hadde Herder allerede debutert som litteraturhistoriker med et verk om nyere tysk litteratur.
Arbeisfeltet til Herder var svært bredt og det var spesielt innenfor litteraturkritikk og språkfilosofi at han satte sine største krefter til. Middelalderens egenart særs folkevisene og balladene vakte interesse hos ham gjennom hele livet.
Det som karakteriserer Herder er at han ønsker å lytte seg fram til ekte, folkelige uttrykk som har utspring fra den enkelte sjel. Stikkord her er natur og originalitet.
Gjennom hele sitt urolige, problemfylte liv var han alltid opptatt av å søke nye horisonter innenfor filosofi og teologi, litteratur og kunst, og av å føre polemikk mot andre.
I perioden 1762- 64 ble han kjent med spesielt to personer som kom til å bety mye for ham. Den ene var Kant, som lor Herder følge sine forelesninger. Likevel var Kant og Herder for forskjellige til å bli virkelig gode venner. Den andre var Johann Hamann (1730 - 88), som på mange måter var den rake motsetning til Kant. Det var visstnok Hamann som skulle øve innflytelse på Herders poesilære og språkfilosofi. Vennskapet mellom Herder og Hamann skulle vise seg å bli langvarig og av god karakter. I 1770 var Herder på reisetokt, og i forbindelse med dette kom han i kontakt med Johann Wolfgang von Goethe (1749 - 1832), - et møte som er skildret som det mest fruktbare i tysk litteraturhistorie. Men det skulle vise seg at Herder som regel sto alene med sine ideer og tanker, slik at hans liv ofte ble ført i ensomhetens lys. Det langvarige vennskapet mellom Goethe og Herder fikk et brudd mot slutten av Herders liv. Herder hadde på mange måter vært en slags læremester for Goethe. Han hadde visstnok lært Goethe å være seg selv, og fått ham til å innse den tyske litteraturs fattig<dom og kunstighet. "Alt annet enn spontanitet, originalitet, folkeviser og Shakespeare skal avvises", har Herder utropt i vill ergrelse over sin egen nasjons kultur. Men deres syn på kunsten skulle etterhvert komme på kollisjonskurs. Goethe styrte mot de klassiske idealer som forsoner intellektet med følelsene, mens Herder advarte mot tidens rasjonalisme, og anbefalte istedet middelalderens tro og følelsesliv. Det var Friedrich Schiller (1759 - 1805) som interesserte seg sterkt for Kant, som skulle smitte mer og mer over på Goethe. Resultatet ble et nærmere samarbeid Goethe - Schiller og omvendt en nedkjølning av forholdet Goethe - Herder. Schiller og Goethe er av litteraturforskere i senere tid blitt ansett som uatskillelig i tysk litteraturhistorie, selv om de to gigantene var motsetninger i mangt og meget.
Gjennom hele forfatterskapet sto språket i sentrum for Herders oppmerksomhet: I sin avhandling om språkets opprinnelse prøver Herder å klargjøre i hvilken sammenheng mennesket har oppnådd sitt kommunikasjonsmiddel, nemlig språket. Avhandlingen er delt inn i to hoveddeler, der første del tar for seg nettopp opprinnelsen til språket , mens annen del konsentreres rundt utviklingen av språket fra opprinnelsen og fram til nasjonalspråkenes eksistens.
I avhandlingens første del behøver ikke Herder legge fram hva han mener med "opprinnelse", for han har nemlig allerede to eksisterende teorier om språkets opprinnelse foran seg. Mye av hans avhandling går derfor med til drøfting av disse to teorier.
Den ene teorien har franske røtter og kalles den sensualistiske teori, som hovedsaklig ble utformet av Condillac og til en viss grad videreformidlet av Rosseau. Den andre teorien knyttes mer til Tyskland og Johann Peter Süßmilch, som hevder at språket har en guddommelig opprinnelse.
Den sensualistiske språkoppfatninggår går ut på at språket springer ut fra intet, hos mennesket som et tabula rasa, hvor sanseerfaringen skriver inn sine tegn. Problemet ble å forklare hvordan det første tegn fikk innpass hos mennesket. Herder argumenterer mot den sensualistiske tese fordi den ikke klarer å påvise selve startskuddet, det første ord, fornuftig. Må det ikke komme en ny sans inn i bildet, nemlig bevissthet?
Når det gjelder Herders kritikk av den guddommelige opprinnelse, går mye av problemet ut på det samme: Vanskeligheten ligger i begynnelsen; hvordan tar skapningen imot det første guddommelige språk? Mennesket kan kanskje klare å ape etter Guds ord, men å plassere ordene på egen hånd, forståelig? Mennesket kan ikke forstå en setning uten at det selv er født med anlegg til språk, sier Herder. Språket er like naturlig og nødvendig som at mennesket er menneske. Språk og fornuft er to sider ved mennesket som er dialektisk forbundet: Uten fornuft intet språk og omvendt. Å spørre hva som kommer først er uten mening, hevder Herder. Begge deler er erkjennelse, forståelse. Er ikke språket alltid blitt til på en menneskelig måte slik at det ikke kunne finnes fornuft uten språk, og ikke språk uten fornuft? Og da ser vi plutselig meningsløsheten i det å tro på språkets guddommelige opphav, nemlig det at språket plutselig har en begynnelse av annen karakter enn fornuften.
Herder vil si det slik at Gud har skapt alt omkring oss, oss selv, har skapt oss mennesker med språkanlegg til å forstå, bruke og videreutvikle språket. Mennesket kommer til verden uten instinkter, taust og uten naturlover. Det framtrer som et slags mangelvesen. Det som imidlertid oppveier manglene er språkanlegget. Det må gjennom erfaring sanke å høste inn ord, få innsikt gjennom en utvidelse av ordforråd. Det første som fyller språket vårt er lyder og toner, hevder Herder. Barnet, f.eks., kaller ikke et får for får, men et brekende vesen. Vi ser forholdet. Verbene oppstod altså ikke av substantivene, men omvendt. Alle gamle språk er fulle av denne utvikling og opprinnelse. Herder trekker spesielt inn de østerlandske språkene som eksempel på dette fenomenet.
I det mennesket satte alt i relasjon til seg selv, da ble alle disse menneskelige spor preget inn i de første navn og bokstaver. Men språket kunne ikke bare oppstå fra fornemmelsenes toner, som sang og lyder var.
Nei, i følge Herder er det hørselen som er selve forbindelsespunktet for språksansen hos mennesket. Hørselen klarer å organisere fornemmelser og inntrykk i proporsjoner, slipper en og en tone inn i sjelen av gangen. mennesket har m.a.o. klart å uttrykke såvel hav det ser, som hva det føler i toner.
Herders tanke er at språket har utviklet seg fra følelsesrike språk fulle av kraft og energi, mot mer systematiske og organiserte grammatiske språk. Jo mer opprinnelig et språk er, desto mer følelser ligger det i det. Det er ingen gud som står bak tilblivelsen av et språk utformet etter en klar og logisk strukturert form. Grammatikk er bare et språks filosofi og metode å bruke et språk etter. Grunnen til at menneskene har søkt å organisere etter logiske og ordnete prinsipper skyldes menneskets fornuft.
I avhandlingens annen del, om utviklingen av språket, hevdes det at mennesket i sin bestemmelse er en flokk- og samfunnsskapning: Utvikling av et språk blir derfor naturlig, vesentlig og nødvendig, er Herders tese. Språket bringes hele tiden videre fra slekt til slekt og stadig forrikes det.
På samme måte som hele menneske-slekten umulig kunne vedbli å være en stamme, kunne de heller ikke beholde ett språk. Slik formes altså nødvendigvis de forskjellige nasjonalspråk.
Når stammer vokser sammen til nasjoner, setter de seg med tiden fast på sitt område. Men så tar nye nasjoner og stammedannelser med seg mye av andres kulturer og fører den videre sammen med noe nytt. Slik hentet f.eks. romerne sin dannelse fra Grekenland; grekerne fikk den fra Asia og Egypt, og slik går det videre bakover i tid. Kjeden med en viss fullkommenhet av ferdigheter brer seg ut over alt, og dette skjer også med språket. Språket blir bare rikere og mer fullkomment med tiden.
En kan konkludere Herders tanker med å si følgende: Menneskespråket har altså utviklet seg på to måter: Innenfra har det skjedd ved menneskesjelen og utenfra ved menneskets evne til organisering og i overensstemmelse med alle språk og alle folk, dels gjennom språkets storslagne fremskritt gjennom fornuften.
Her ligger mye av Herders ideer om at mennesket stadig er underveis. Mennesket arbeider konstant mot å høyne artens liv. Innsikten forblir i språket slik at neste slekt arver den og fører den videre. Her oppstår nasjonalkulturen, og vi ser her Herders drømmer om en utvikling mot en overnasjonal kultur, en slags verdenskultur. Når man ser denne utvikling, ser man plutselig hvor meningsløst argumentet om språkets guddommelighet blir, et argument som bygger på orden og skjønnhet. Det finnes orden og skjønnhet der, men når, hvordan og hvorfra kom de? Er da dette beundrede språk opprinnelsens språk , og ikke heller århundreders og nasjoners barn?
Språket blir m.a.o. en sosial institusjon, hvor dets viktigste funksjon er å være kommunikasjonsmiddel som menneskene kan analysere sin virkelighet med. Dette skjer på forskjellige måter i de forskjellige språksamfunn.
I ettertid kan det på mange måter synes vanskelig å gripe fatt i alle Herders påstander og teorier om språket og grammatikken. Avhandlingen stammer fra en tid da det ikke eksisterte en sammenhengende og historisk språkvitenskap. Dagens språkvitenskap vet lite om når, hvor eller hvordan menneskene utviklet språket. Det har opp gjennom tidene blitt fremmet utallige, men helt verdiløse spekulasjoner om dette. Språkforskningen har imidlertid kunnet føre bevis for at forskjellige språk har kunnet utvikle egne språkfamilier fra et tidligere grunnspråk. Dvs. at de ikke er noe annet enn senere former av ett tidligere felles språk. Men dette felles språket kan være gått helt tapt, hvilket er tilfelle med det grunnspråket man antar den indoeuropeiske språkfamilie stammer fra. Ved i grove trekk å sammenligne språk, har man gjort det mulig å rekonstruere visse sider av det indoeuropeiske grunnspråk. I så henseende blir verket til Herder mer satt til undring og refleksjon.
Den norske oversettelsen (1992) av Herders verk er funnet svært vanskelig p.g.a. Herders uklarheter. Disse tvetydighetene har under oversettelsen vært vanskelig å få godt nok frem, ettersom en oversetters mål er å legge vekt på klarhet og tydelighet.
Herder har en særegen skrivestil med mye gjentagelser fulle av ordrike uttalelser, ofte i overspente og rike metaforer. Det er sagt at han alltid visste hva han ville si, men likevel hadde han problemer med å finne en sammenhengende form: Syntaksene faller ofte fra hverandre i setningene. Det er derimot på det energiske og følelsesmessige planet at språket likevel viser seg virkningsfullt. Analogt skjønner vi da at Herder som oftest overbeviste sterkest som taler. Det er sagt at "den skriftlige meddelelsesformvirket virket som lenker for hans fruktbare ånd".
Vi fikk et leserbrev fra Øystein Skar, studiekonsulent ved Filosofisk institutt, i anledning denne artikkelen. I dette brevet viste han til sin artikkel i Norsk Filosofisk tidsskrift nr 1 1994 om Johann Georg Hamanns språktenking, som vi fikk den glede av å trykke på nytt i Filologen 3-95.