Verden var større før. Før var kloden vid og brei og det tok ihvertfall 80 dager å komme seg rundt. I dag er vi på nett og trenger ikke lenger seile over sju hav. For i cyberspace er geografi irrelevant, i cyberspace surfer de tilkoplede rundt i den samme digitale tugga av virtuell virkelighet, uavhengig av grenser og avstander. De nye elektroniske nettverkene som www, Usenet, irc og e-post, gjerne kalt Internett, er et myteomspunnet område i medielandskapet. Aktørene blir i stor grad framstilt som entusiastiske gla´nerder som finner vennskap, livspartner og interkontinental nærhet etter få tellerskritt. Det er "kommunikasjon og forståelse på tvers av kulturer" over hele fjøla, så nå må bare resten av verden bli "wired" også for slikt blir det global landsby av. De nye mulighetene for mellommenneskelig kommunikasjon som den nye teknologien åpner for, utgjør råmateriale i mang en framtidsvye: Om få år lever vi våre liv fastspent foran skjermen og får våre behov tilfredsstilt gjennom en uendelig strøm elektroniske stimuli. Dette perspektivet kan virke nokså fjernt for den jevne hobby-surfer: livet på nettet fortoner seg mest av alt som en ørkesløs og framfor alt ensom kaving gjennom en mangslungen labyrint av linker og ubrukelige hjemmesider. Allikevel har det dannet seg et bilde av cyberspace som et parallelt samfunn hvor cyborgerne lever i fred og fordragelighet i sine grenseløse og anarkistiske fellesskap. Man får en vag følelese av at det foregår noe fundamentalt menneskelig der ute og at man kanskje går glipp av en hel sosial dimensjon ved å stå utenfor. Det finnes altså møtesteder i den elektroniske jungelen, "steder" hvor likesinnede kan treffes, utveksle e-post adresser før de gifter seg og kommer i avisen. De mest beryktede møteplassene er chat-rommene, cyberspace- svaret på single-barer, hvor de nødne kan logge seg på for litt menneskelig kontakt i " real time". Det dreier seg om tekstbasert kommunikasjon i virtuelle omgivelser som er åpne for et relativt høyt antall deltagere, men med mulighet for å trekke seg tilbake på private rom dersom dette skulle være ønskelig. Og det er det jo ofte. For selv om utgangspunktet for disse diskusjonsgruppene kan variere med hensyn til tema, er det de " romantisk"- orienterte rommene som dominerer. Omgangsformen preges av at de involverte står fullstendig fritt i forhold til hvem de vil presentere seg som. Utseende, alder og ikke minst kjønn, faktorer som er svært reelle og begrensende i den fysiske verden, kan her manipuleres i stor stil. Der alkohol og andre mer eller mindre kjemiske virkemidler fungerer som sosialt glidemiddel i ansikt-til-ansikt situasjoner, er det paradoksalt nok anonymiteten som skaper nærhet og intimitet on-line. Tonen er mer direkte og ærlig; man logger seg på for å få respons, for å prate med andre mennesker som også befinner seg alene foran skjermen. Et utsagn som " Hei alle sammen , jeg er en gutt på 20, er det noen som vil prate med meg? "er en helt grei og vel akseptert måte å skape kontakt på i cyberspace, i den virkelige verden derimot, ville stakkaren sporenstreks og med rette blitt kategorisert som overdesperat tulling eller beste fall en raring som har forlest seg på Erlend Loe. De andre er nemlig bare ute for å "ta en øl", dette skjer tilfeldigvis ute blant andre folk i samme ærend, men det betyr ikke at man kan prate med hverandre sånn helt uten videre. De private chat-rommene er åstedet for den aktiviteten som omtales som cybersex. Dette begrepet som ofte forbindes med 3D-briller, hansker, elektroder, futteraler og annet sci-fi stæsj, refererer vanligligvis til noe så prosaisk som den skriftelige varianten av telefon-sex. Så kan man jo spørre seg hvor intimt det kan få blitt når det skal elskes via tastaturet? Er det mulig å føle nærhet til en person som kun manifesterer seg via lysende bokstaver på en skjerm og som man strengt tatt ikke vet om er mann eller kvinne, enn si stygg eller pen? På nettet verserer historier om menn som utgir seg for å være lesbiske kvinner og som innleder virtuelle forhold til andre menn som lever ut den samme fantasien. Spesielt autentisk kan den slags affære neppe sies å være, men innenfor de rammer det opereres utfra, er det muligens ekte nok, nært nok. Kanskje er det det. Eller kanskje on-line forhold bare er et uttrykk for "Shopping and Fucking"- syndromet: det overfladiske, rastløse mennesket som søker umiddelbar og uforpliktende tilfredstillelse. Uansett: Du bør tro fullt og fast på samlivsspaltistenes utsagn om at hjernen er kroppens mest sexy organet, for særlig håndfast er det ikke.