Stuen ser bombet ut. Jeg låser døren. Jeg kaster et raskt blikk rundt i gangen. Nikolai kommer jo bare til å se gangen, og badet da selvfølgelig. Den nye bokhyllen tar seg strålende ut. Den var litt dyr, men man bør jo ha en skikkelig bokhylle, i mørkt tre, som står i stil til bøkene. Jeg kunne jo ikke plassere de nyinnkjøpte, skinninnbundne førsteutgavene av Dostojevskij og Ibsen i en Ivarhylle fra IKEA. Monetbildet tar seg stålende ut. "Kvinne med parasoll", i duse farger. Det gir meg akkurat det romantiske, skjøre, uskyldige skjæret menn faller for. Var Monet ekspresjonist eller impresjonist igjen? Det var i hvert fall et eller annet veldig følelsesfullt. Jeg tar en bok om Munch og legger den åpen på det lille bordet ved siden av bokhyllen. Bokhyllen er ikke skikkelig fylt opp, jeg har ikke nok av den riktige litteraturen. Men jeg har løst dette på en genial måte, jeg har nemlig vært på Vinmonopolet og kjøpt de ti dyreste vinene deres. De tar seg strålende ut i min nye Alessi vinholder. Jeg har pugget vinmonolpolets katalog, jeg kan på fingrene hvilke viner som har en smak av eik, lær, vanilje og alt det der. Dette blir bare så bra, Nikolai kommer til å se at jeg har kulturell dannelse i bøtter og spann. Jeg rasker bort noen av klærne mine som ligger strødd på gulvet og kaster dem inn på soverommet.

Nikolai dusjer. Dampen stiger ut i rommet. Speilet blir mer og mer doggete. Jeg er litt irritert. Han er sent ute i dag. Det er lite hensynsfullt å la meg vente slik på morgenkvisten når jeg har så dårlig tid. Endelig er han ferdig. Nikolai tørker av speilet og smiler til meg. Jeg smiler tilbake på tross av at jeg er irritert, jeg klarer liksom aldri å bli skikkelig sint på Nikolai.

Han bruker evigheter på å barbere seg, faen tror han jeg har all tid i hele verden. Endelig skyller han høvelen og tørker seg i ansiktet. Nikolai smiler tilfreds til både seg selv og meg. Han tusler litt naken rundt på badet på leting etter underbuksene sine. Endelig får jeg muligheten til å beundre den brune, vakre, veltrente kroppen hans. Nikolai ser på klokka og rynker pannen. Han kler på seg raskt.

Jeg ser på klokka. Faen den er allerede halv åtte. Bussen går om fem minutter. Heldigvis har jeg tatt på meg yttertøyet allerede. Jeg løper ut i den ytre gangen og låser etter meg. Jeg nøler et øyeblikk og trekker pusten før jeg banker på døren til leieboeren min. Jeg hører skrittene hans og begynner å svette. Han åpner. Jeg gir ham nøklene, stammer noe om takk for at han vil fikse lekkasjen på badet mitt, og sier at jeg må løpe for å rekke bussen. I det jeg løper ut av ytterdøren roper han etter meg at han skal fikse det med en gang.

Bussen står allerede på stoppestedet da jeg kommer stormende, heldigvis er det et par gamle damer som har problemer med å kravle seg om bord så jeg rekker det akkurat. Jeg viser månedskortet mitt, og synker ned på et sete i det bussen setter seg i bevegelse. Jeg kjenner adrenalinet banke gjennom kroppen. Yes! Jeg har planlagt hver eneste detalj. Dette er perfekt. Jeg forestiller meg at akkurat nå åpner Nikolai døren og kommer inn i gangen min. Nå ser og lukter han mitt nyervervede, nyvaskede undertøy. Nå ser han bøkene. Kanskje han blar litt i dem og ser at det er førsteutgaver. Hun har klasse tenker han nok da. Nå går han inn på mitt skinnende rene og ryddige bad, som lukter svakt av eksklusiv parfyme. Nå ser han lekkasjen. Han smiler litt mildt overbærende for seg selv, mens han finner fram en skiftenøkkel. Med et par raske tak med sine sterke hender strammer han pakningen og stopper lekkasjen. Hun er søt, feminin, litt hjelpeløs og uskyldig tenker han nok nå. Hun kan nok trenge en mann i huset, noe mer enn en leieboer. Nå går han ut av badet igjen, og rett foran seg ser han Monets : Kvinne med parasoll….., og rett foran seg ser han Kvinne med parasoll…, å nei…. Herregud….nei, nei, nei… og rett foran seg ser han Kvinne med parasoll som henger på skeive og avdekker et hull inn til hans bad, inn til enveisspeilet. Det var den leieboeren.