Før siste verdenskrig var student-enes engasjement og innflytelse i universitetspolitikken nærmest lik null. At studenter bare skulle studere og drikke øl var den gang en utbredt oppfatning, også blant studentene selv. Bare et lite antall ildsjeler engasjerte seg politisk, uten at det hadde nevneverdig innvirkning på beslutningene som ble tatt.

Filologisk Forening var en helt upolitisk forening som arrangerte fester og medlemsmøter hvor hovedingrediensene var litteratur, pølser og øl. Den 30. mars 1938 ble tanken om en fakultetsavis lansert på et foreningsmøte, og en komite ble nedsatt for å se nærmere på mulighetene. Dette var ingen ny idé. Foreningen hadde tidligere, nærmere bestemt fra 1882 og noen år utover, produsert tidsskriftet Philologus. Det var dette som nå ble vekket til live under et mer moderne navn.

Komiteen henvendte seg til "Filologisk Særutvalg", en forløper til Historisk-Filosofisk Studentutvalg (HFSU), for et eventuelt samarbeid. Derfra fikk de umiddelbart positiv respons. Særutvalget ga sin fulle støtte og oppnevnte en representant til redaksjonskomiteen.

Det ble etterhvert avis av komiteens arbeid. Førsteutgaven av Filologen kom ut i september 1938. Den var da selvbestaltet organ for Det historisk-filosofiske fakultetet, og skulle i egenskap av det være et forum for faglig orientering og debatt, for utspill fra særutvalget og fagutvalgene. I og med at Filologen ble utgitt av Filologisk Forening, var det en selvfølge at også foreningens orienteringsfelt fikk stor plass. Slik kom den til å bli et temmelig altomfattende tidsskrift for fakultetet. Det var sågar en erklært målsetning at den gjennom sin virksomhet skulle bidra til å øke samfølelsen og fremme kameratskapetblant studentene.

Filologen skulle i utgangspunktet distribueres gratis til studentene, men det gikk ikke lang tid før den måtte kjøpes — enten som løssalg eller som abonnement til kr 2,- per år. Fra september 1938 kom den ut jevnlig, minst tre ganger i semesteret, til og med mai 1941. Da ble virksomheten lagt ned til etter at krigen var slutt. Neste nummer kom i 1945, deretter kom Filologen ut som tidligere.

Etter kort tid ble det foretatt en mindre justering av Filologens profil; den var blitt kritisert for å være for tung og lite humørfylt, hvilket redaksjonen tok til etterretning. Etterhvert gjorde den litterære profilen seg mer gjeldende, og tanken om å skape et litterært tidsskrift fikk med tiden innpass i redaksjonen. Mot slutten av 40-tallet erklærte redaksjonen gjengangstemaet filologenes fremtid for utdebattert i Filologen, og orienterte seg i en mer litterær og mindre politisk retning. Dette markerte begynnelsen på en utviklingsprosess som gikk over det neste tiåret.

Det endte med at Filologen gikk inn og ble erstattet av tidsskriftet Profil i 1959. Det var ment som en fortsettelse og utvidelse av Filologen, og var et rent litteræert tidsskrift. Hovedinnholdet var studenters egne forsøk innenfor ulike kortgenre. Etterhvert ble Profil et kreativt forum for en krets av unge, nytenkende og tradisjonskritiske forfattere, blant andre Jan Erik Vold, Tor Åge Bringsværd, Einar Økland, Espen Haavardsholm, Tor Obrestad og Dag Solstad — navn som alle taler for seg selv.

Profil ble i sin tur erstattet av "Nordisk Profil" i 1983. Før eller ved denne siste overgangen forlot imidlertid tidsskriftet Det historisk-filosofiske fakultetet. Nordisk Profil ble nemlig ikke gitt ut spesielt for fakultetet, mens Profil i hvert fall de første årene ble utgitt av Filologisk Forening.

Fra 1966 kom Filologen ut igjen, men denne gangen gitt ut av Filologisk Studentutvalg (tidligere Filologisk Særutvalg, senere HFSU). Avisen var nå et politisk informasjonsorgan med — stadig mer sporadiske — litterære innslag. Det var omtrent på den tiden at studentene begynte å få en reell medbestemmelse ved universitetene. I takt med at studentenes innflytelse økte og politikk ble en viktigere del av universitets-hverdagen, ble Filologen mer politisk orientert. Til slutt var den et rent politisk skriv som hadde mistet magasinformenog kom ut som sammenstiftede kopier av maskinskrevne tekster — for en stor del møtereferater og informasjonsskriv. Det er vanskelig å forestille seg at denne siste versjonen ble savnet av mange da den forsvant i 1976.

Også Filologisk Forening forsvant på denne tiden. Da så noen driftige sjeler startet foreningen opp igjen rundt høsten 1991, meldte tanken på også å gjenoppta driften av foreningens tidsskrift seg med full tyngde.

— Jeg kom inn i prosjektet høsten ´93, forteller seniorreporter Thomas Sandnæs. Da traff jeg igjen Bernhard Ryeng som jeg hadde blitt kjent med i militæret. Han spurte om jeg ville være med på denne gjenoppstartingen av Filologen.

— Vi hadde litt startproblemer. Vi prøvde å finne ut hvordan en Mac fungerte, blant annet. Men vi gikk jo i gang med stor iver og historisk bevissthet. Så noe av det første vi gjorde var å dra ned på Theatercafeen for å intervjue tidligere redaktør Mentz Schulerud under vignetten Dagens Filolog. Til slutt fikk vi gitt ut vårt første nummer. Det var på 12 sider og handlet for det meste om Filologisk Forening og Filologens historie, men hadde også artikler om emnet filologi og en ny grads- og fagstruktur ved fakultetet. Senere har det bare utviklet seg til det vi kan lese i dag; et tidsskrift med fire stabile utgivelser i året på godt og vel 50 sider.