Naturen er uelegant og representerer alt det vi mennesker har prøvd å distansere oss fra. Likevel føler svært mange nordmenn en nærhet til naturen. Denne nærheten til naturen er gjort til et ideal for nordmenn, hvertfall de gode. Sosiologen Kjetil Rolness har prøvd å forklare den norske kjærligheten til naturen: "Kanskje er vi det eneste folket i den vestlige verden som har bygd et dannelsesideal over livet utenfor sivilisasjonen? Den gode nordmann dannes ikke ved å settes inn i kulturen, men ved å slippes ut i naturen og møte fysiske utfordringer." Av en uforklarlig grunn er vi stolte av dette. Det er naturen vi viser turister på besøk. Er en turist uheldig, blir vedkommende dratt med ut i naturen på ski. Da kan verten vise hvor nær nordmenn er naturen, og at vi mestrer de ville forholdene på vidden. Slik oppførsel er ikke bare sær, men også en hån mot menneskeheten. I sin "Tale for ungdom" hevder Fridtjof Nansen at friluftslivet fører oss tilbake til en "mere menneskelig tilværelse" (sic). Menneskelig er et relativt begrep. Min definisjon er at det menneskelige er de kvalitetene som kjennetegner mennesket til forskjell fra det dyriske og naturlige. Vårt mest menneskelige trekk er vår intelligens som er fullstendig overlegen noe annet levende vesens vi kjenner til. Vår intelligens har utviklet avanserte samfunn og bygget byer, den har gjort oss i stand til mer og mer å ta avstand fra naturen. Ut fra dette fremstår den siviliserte og urbane tilværelse som den mest menneskelige.

Nansen mener at vi ikke bare finner det menneskelige, det vi har til felles, i naturen, men også i individet. "I dette larmende samfund blir ungdommen mer og mindre hvirvlet med i fornøielsessyken; de glir avsted på gledenes og nydelsenes glitrende bølger og får aldri tid til å dukke under den glinsende flate, ikke tid til å finne sig selv, sin egen personlighet. Det er sjelden eller aldri de får stanse og stå ansikt til ansikt med den store stillhet." (Min utheving.) Oscar Wilde svarer: "Ensomheten på landet kveler meg. Jeg er bare meg selv fullt ut når jeg befinner meg midt i elegante forsamlinger… i hjertet av de fine strøk eller under luksushotellenes overdådige ornamenter, når jeg har alle ting jeg ønsker ved min side, en hær av tjenere til disposisjon, og føler de varme kjærtegn fra et teppe av plysj under føttene… Jeg hater naturen der mennesket ikke har sluppet til med sine kunstgrep."

Å finne sin egen personlighet (hvem ønsker det hvis de allerede har en "glinsende flate"?), er umulig å gjøre alene ute i villmarken. Den "store stillhet" gir innlysende nok ingen respons. En personlighet må dyrkes, den trenger næring i form av andre menneskers påvirkning og utfordringer av intellektet en elg ute i naturen ikke evner å gi. Det er i omgang med andre mennesker vår personlighet vises, roses og rises, og kan bli funnet. Naturen er et kaldt, utakknemlig og lite givende publikum. For posøren som hele tiden stiller sin overutviklede personlighet til skue, er naturen et skandaløst og uutholdelig publikum. Oscar Wilde utdyper problemet i ªThe Decay of Lying´: "Når jeg spaserer i parken her, føler jeg bestandig at jeg ikke betyr noe annet for den enn kuene som gresser i skråningen, eller borren som blomstrer i grøftekanten." Naturen unnlater rett og slett å vise posøren den oppmerksomhet han fortjener. Med sin likegyldighet fornærmer naturen den menneskelige forfengelighet, som er selve forutsetningen for en vellykket personlighet. Ensomt villmarksliv er altså ingen egnet geskjeft for utvikling eller oppdagelse av personligheten.

Naturen er ukomfortabel, uferdig og tilfeldig. Hvis Gud er skaperen av denne kloden, er det tydelig at han ikke var noen god planlegger eller hadde sans for stil og komfort. Mennesket har derfor måttet fullføre naturen. Der Gud slapp taket, har vi måttet gjøre hans verk mer tiltalende. Vi har måttet sørge for at et tre endelig fikk sin ferdige form, som for eksempel en stol. Stolen ble oppfunnet den dagen mennesket for alvor innså naturens utilstrekkelighet når det gjaldt å fremskaffe et behagelig sete. Mennesket satt bedre etter dette, og mistet samtidig litt av nærheten til naturen. Hus ble bygget så vi kunne beskytte oss ytterligere mot naturen. I et hus har mennesket en følelse av kontroll. Alle ting er underordnet oss og utformet til vårt beste. Det er i et pent møbel, inne i et hus med et veljustert inneklima mennesket har det best. Trygt innendørs er vi ikke lenger dømt til å utholde fuktig gress, ujevnheter i bakken, vinden som krummer håret og små avskyelige sorte dyr som flyr.

En norsk helt er av de få som lar seg tiltrekke av den uelegante og åndløse naturen. Nansen sier at det som skal "føre oss tilbake til en mere menneskelig tilværelse er […] det enkle liv i naturen, skog og mark og fjell, på de store vidder, i den store ensomhet, hvor helt nye og større tanker strømmer inn på en og setter merker som ikke så hurtig utviskes igjen." Jeg har tidligere slått fast at den menneskeligste tilværelsen er i byen, og i naturen er en for opptatt av å holde seg levende til å la nye og større tanker strømme inn på en. Allikevel rammes vi siviliserte av folk som vil ha oss med ut i naturen. Stadig glorifiseres naturen og nærheten til den. Enkle sjeler vil kanskje oppleve en pervers nytelse i å søke nærhet til det ville, for oss raffinerte vil det ikke bare være absurd, men også uttrykke utakknemlighet for tidligere generasjoners utrettelige arbeid for at vi skal kunne ha et distansert forhold til naturen.

Det er ikke bare ut fra menneskelige refleksjoner og ønske om en behagelig sfære vi må forkaste naturen, men også ut fra dannelse. Smaken er kanskje menneskelighet i ytterste konsekvens, da spesielt den gode. Menneskets største privilegium er å kunne avvise det som ikke behager våre sanser. Naturens visuelle virkemidler er alltid overdrevne og pompøse. "Den er plump" skrev Oscar Wilde, "tilbakestående i forhold til de store landskapsmalerier. Det provinsielle sjeler kaller en ‘skjønn solnedgang’ eller en ‘storslagen himmel’, vil et kultivert øye kunne avsløre som en annenklasses Turner-kopi." På samme måte når ikke kuens monotone mø-lyder opp mot en stemme trenet for opera. Selv ikke om kuen er akkompagnert av fuglekvitter. På smakens premisser bør man derfor avvise naturen.

Mennesket stammer fra naturen, det er korrekt, selv om vi inntil Darwin med god grunn hadde trodd at det var noe guddommelig og ikke aper som sto bak. Alt mennesket har skapt har også sitt utspring i naturen. Det er viktig å poengtere ytterligere at det er naturens utilstrekkelighet som er rot til vår skapertrang, ikke dens fullkommenhet. Naturen maktet ikke å tilfredstille mennesket, som etterhvert så seg nødt til å skape sine egne forbedringer og substitutter, eller aller helst ‘kunstige behov’. Det naturlige i motsetning til det kunstige er idealet i Norge. Naturen er ikke bare der ute, men skal trekkes inn som positive egenskaper hos mennesker. "En god nordmann skal for eksempel være naturlig og uformell," skriver Kjetil Rolness. "Å skape seg blir her hjemme tolket som et forsøk på å være en annen enn den man er. Og det skal man ikke være. I dette ligger en dyp skepsis til all utvendighet som setter sitt grå preg på det norske gatebildet." Å være kunstig eller å ha kunstige behov (‘kunstige behov’ er norsk for ‘sofistikerte ønsker’), er tegn på å ikke være seg selv eller å ha svak karakter. Jo mer staffasje, jo lenger vekk fra naturen, jo verre menneske er en. Det hele blir paradoksalt når folk befester slike tanker med å si at "skjønnheten kommer innenfra". Den innvendige skjønnheten må jo på et vis ytre seg.

Det har de seneste år vært mye snakk om hvordan vi kan få en mer naturlig tilværelse. Den ene norske hedersmannen etter den andre har med bekymret og bedrevitende mine kommet med varselrop om at vi nå mister mer og mer kontakt med naturen og det naturlige, i vår urbaniserte alder. At vi går mindre på ski, er visst et stort problem. Nansen ville at ungdommen skulle "Lære den intense glede ved det enkle naturliv, det vi nu engang stammer fra, og ikke minst gleden ved nøisomhet." (Den sistnevnte gleden er nok for de få.) Folk vil tilbake til røttene og har skapt ideologier med slagord som "back to nature" også videre.

Å gå tilbake er ihvertfall unaturlig. I sin søken etter det naturlige, ender ideologien opp som alle andre ideologier. Den blir et stort paradoks. Utvikling som går bakover er fullstendig unaturlig, uønskelig og heldigvis umulig. En verden nærmere utgangspunktet er dessuten en skremmende tanke. Skal menneskene leve i pakt med naturen, må naturens lover gjelde også for dem. Sist gang naturlovene ble overført til menneskets samfunn var i sosialdarwinismens navn. En skremmende ideologi full av menneskeforakt!

Det er og blir i byen den menneskelige og kultiverte tilværelse er. Det faktum at største delen av verdens befolkning bor i byene, bør overbevise den mest innbitte friluftsfanatiker til å ta avstand fra naturen og komme seg inn til byen. Så mange millioner mennesker kan ikke ta feil. En av grunnene til at mange velger å bo i byene, er at vi er flokkdyr. Som zoolog burde Nansen ha visst at flokkdyr har behov for flokkens hjelp og støtte. De er tilpasset et liv i flokken, og bør være det for å overleve. Til tross for dette insisterer Nansen (og mange med ham) på at en bør komme seg ut i villmarken alene og lære seg til å klare seg helt uavhengig av andre. Et umenneskelig, grufullt og urealistisk mål som det ikke er ønskelig at folk setter seg.

Det er på høy tid vi i Norge finner andre ting enn villmarken og naturen å ha nære forhold til. Svette, forsakelser, skrubbsår, støy, utholdenhet og generell åndløshet er verdier et moderne menneske bør erstatte.