Jeg har nettopp vært i USA. Og en dag mens storbymenneskene strømmet rundt på Manhattan, satt jeg i et pusterom av et hotellrom elleve etasjer over dem og ble vitne til et av vår tids kraftigste uttrykk. Herved kalt: Nærfjernsynet.

Visst var jeg klar over at folkeslaget i det lovede land blir servert allslags televisjon i hundre kanaler fra de som treåringer sitter foran TV-skjermene med take-away-burger og fjernkontroll i zappe-lanken. Enkelte uimotståelige blondiner har også presentert meg for hjemlige varianter av intim-TV. Men det var i De forente stater at jeg virkelig fikk Nærfjernsynet inn på livet. Godt hjulpet av en mann ved navn Jerry Springer. Hans nærgående show serverer private avsløringer av svikt i mellommenneskelige NÆRFJERNSYN/FORTS. relasjoner fra et studio i Chicago. Og showet overgår selv De syv søstre og Hotell Cæsar i grensesprengende tabu-brudd. Ja, du leste riktig. Så ille står det faktisk til. Noen særlig grad av forsoning og Chicago Hope for framtiden er vanskelig å oppdrive i programmet. Tilgivelsen har blitt uinteressant. Det er striden som er saken, og ikke sjelden begynner deltagerne - særlig de kvinnelige deltagerne - å slåss.

Det er forsåvidt relativt sympatisk med litt bitch-fight. Man kan jo tenke som så at skal det være søppel-TV så skal det være søppel-TV uten edelt alibi, og i samme bevegelse be Siv Stubsveen gå hjem og legge seg under en rosa blondedyne med den sukkersøte Tilgi meg-stemmen sin. Det er forøvrig kanskje det hun har gjort. Men det har ikke Nærfjernsynet. Nærfjernsynet spankulerer rundt i eteren med dekadente dansetrinn og oppsøker deg med fengende og obskure intriger med en gang du har satt deg på hotellsenga og trykket på en knapp. Og du får lyst til å se på. Dagens Jerry Springer Show handler om folk som har en aldri så liten hemmelighet for sine kjære. En kvinne sitter og venter på kjæresten sin. Hun lurer på om nyhetene han skal komme inn og avsløre er av den mindre heldige typen. Dette er jo The Jerry Springer Show, right? Han viser seg å møte opp i drag-kostyme og hans kjæreste, nå eks kanskje, flyr på ham med med lange negler som en furiøs, men hjelpeløs Medea. Sikkerhetsvakter med høretelefoner må holde henne fast. Inn kommer også mannens transvestittkjæreste, som også blir angrepet av kvinnen. Hun blir ført ut og karene kliner. Neste runde handler om et i utgangspunktet heterofilt par. Den unge bandmusikeren forteller sin kjære pike at han har holdt på med andre. Så kommer elskerinnen hans inn. En smaløyd tankgirl som viser seg å være den egentlige kjærestens romkamerat. Damene flyr på hverandre. Med et triumferende kattesmil river tankgirl av den opprinnelige kjærestens T-skjorte. Den avkledde blir stående i bare BH etter å ha kastet en stol mot fienden. Det er meg han elsker, roper hun. Nei, det er meg han passer sammen med, svarer den andre. Typen selv virker ukomfortabel. Og så sier dresskledde Jerry Springer at etter reklamepausen fortsetter dette. Vi ser i et raskt friste-klipp en fjerde person som kommer inn, enda en fyr. Hva kan han ha med saken å gjøre? Et bifilt firkantdrama? Vel, man blir nødt til å se videre. The Show must go on, som jeg nettopp hørte i en Oscarvinnende Shakespeare-film, og aldri har vel frasen vært mer aktuell.

Det kan godt hende at Jerry Springer Show er skuespill, for det er sjelden noen får seg en skikkelig nesestyver selv om det er slåsskamp stadig vekk. En søvnløs venn har fortalt meg at det går på TV3 sånn i tretiden om natten, og de som vil dømme selv kan skru på boksen da. Men selv om showet er til å le av, fremstilles det som virkelig. Og selv om det forhåpentligvis er en av ytterlighetene, representerer det en utbredt overføring av private følelser til det offentlige rom. Resultatet blir en - for seeren - uforpliktende behandling av de såkalte nære ting i distansert form.

Jeg sier ikke at det er noe galt i å la seg rive med av TV. Det er helt greit for meg å la all sin tristesse og Weltschmerz få utløp på grunn av en såpeopera, eller være bestevenn med Friends og i familie med Frasier og hans uhippe bror og bikkja til faren hans for den saks skyld. Man trenger et sted å bli kvitt gørra. Men i disse tilfellene snakker vi tross alt om fiksjon. Virkelig problematisk blir det når grensene mellom fiksjon og virkelighet begynner å flyte avgårde i strømmen av moderne menneskers rennende sminke og snørr og tårer. Og det er vanskelig å vite hva som egentlig skjer, midt i all denne medievirkeligheten som forsøker å bevege våre følelser. Berømte mennesker blir nærmest ikoner man kollektivt definerer seg ut fra, samtidig som man er på fornavn med dem. Kjente personers skittentøyvask blir slengt ut foran øynene våre, og nysgjerrigheten pirrer oss til å se etter rosa sokker og hullete bukser. Folk som snakker ut om det er ærlige. Og i ytringsfrihetens navn er det jo helt klart at sannheten om alt angår oss alle.

Nå var jeg ironisk. Jeg synes egentlig det hele ser ganske svart ut. Den beste løsningen tror jeg må være å bli så fullstendig blasert av fiksjonsvirkelighet og virkelighetsfiksjon, at det eneste man lar seg bevege av er livet selv. Først bør du benke deg med potetgull og parabolantenne og e-post-tilgang og det som verre er i en periode på 72 timer. Se på alt sammen, reklamer og pauseinnslag inkludert. Snufs høylytt når du føler for det og le til krampa tar deg. Røyk gjerne en Clinton-sigar også. Etterpå vil den konkrete virkeligheten garantert gjøre sterkt inntrykk på deg. Ingenting kan egentlig overgå Livet Live. En gammel dame som klapper deg på kinnet eller en eksosfarget due på en gren, eksempelvis. Da vil du lære at det eneste du i bunn og grunn kan stole på, er dine egne sanseinntrykk. Og det er såvidt, ettersom det er en teoretisk mulighet for at en ond ånd lurer deg, slik jeg en gang lærte i forbindelse med filosofen Descartes. Poenget er at du stiller deg åpen til livet, men skeptisk til Nærfjernsynet. Neste gang du så ser en medieflink Frp-politiker uttale på TV at "joda, nå er vi så sjenerøse at vi slipper inn en og en halv kosovo-albaner, så lenge de bor i moské-asyl", da tenker du at han er en TV-manipulator som bare er ute etter å sanke skinnhellige stemmer. For det vil garantert være tilfellet med en Frp-politiker som på heroisk vis forsøker å være såpass solidarisk og nestekjærlig. Ved hjelp av TV-mediets virkemidler. Få fenomener har et mer skrikende behov for kritisk press enn den såkalt kritiske presse. Kritisk press fra oss.