Liten og redd

Jeg er ingen fryktløs person. Det finnes, om ikke så mange, så i hvert fall noen ting jeg er oppriktig redd for.

Av Leif Bull

Ja, jeg kan godt innrømme det, en moderne ung mann som er i kontakt med sitt eget følelsesliv kan godt innrømme at han føler seg liten og redd iblant, uten at hans maskulinitet blir svekket, hverken i egne eller andres øyne. Nå vel. Hva er jeg så redd for? Jo, det skal jeg fortelle dere: store høyder (de trenger ikke være så store heller, forresten), krokodiller, Eli Hagen og avholdsfolk. Høyder gjør meg svimmel og håndflatesvett, krokodiller er dinosauraktige beist som vil spise meg opp, og Eli Hagen ser ut som Medusa. Intet av dette er spesielt hyggelig.

Som den faste leser av denne spalte muligens vil ha observert, er jeg glad i å komme med eksempler fra min omgangskrets. Min vane tro vil jeg derfor bringe på bane en ung avholdsmann jeg kjenner, la oss kalle ham Jørn. Jørn er verken religiøs eller kjedelig, han har bare aldri rørt en dråpe alkohol. Til tross for dette sitt totalavhold har han intet imot fulle folk, å nei, han har holdt noen av de mest svinske fyllekalaser jeg noensinne har sett. Lenge lurte jeg på hvordan dette hang sammen, men så en natt så jeg ham i aksjon, hvorpå brikkene, som man sier, falt på plass. Klokken var vel rundt 3, og alle tilstede, bortsett fra Jørn selvfølgelig, var drivende fulle. Et sted i rommet kom samtalen inn på sex. Jørn smilte. Jeg kunne se tennene hans, hvite, våte, som på en ulv. Han tok etterhvert del i samtalen. Lavmælt. Tålmodig. Etterhvert brøt samtalen opp i mindre fraksjoner. Øyeblikket var inne. Jørn lente seg over til en venninne av seg, hun var fullere enn Erik Bye på en dårlig dag, han så på henne og sa, med lav, tillitvekkende stemme: "Så, har du noen gang fantasert om...?" Min bluferdighet forbyr meg å gjengi noe mer av samtalen, for en samtale ble det, venninnens selvsensur hadde forlengst sagt godnatt, men la meg bare si at han fikk vite alt han ville. Er det rart jeg er redd? Og det er dette som skremmer meg: Avholdsfolk er ved sine sansers fulle fem hele tiden, i hvert fall langt oftere enn folk som liker å ta seg en øl eller to for mye. De kaster ikke opp i vertens blomsterkasser, de kliner ikke med folk de vet de ikke burde kline med, de snubler ikke på høye hæler. Kort sagt: de forrykker den terrorbalanse som må være tilstede for at mennesker skal kunne nærme seg hverandre uten frykt. Hvis Per våkner en søndagsmorgen og føler seg dum fordi han, tja, har veltet og knust et arvestykke, vil det muligens være lindrende å tenke på at Pål og Espen begynte å slåss fordi Espen mente Coventry var et drittlag. Og et smil lysende av sjelefred ville bre seg over Pers ansikt ved tanken på Kari som gråt på kjøkkenet, med raknede strømpebukser og sigaretthull i den nye kjolen, fordi Kari Bremnes ikke fikk Spellemannprisen i år heller. Men hvis en avholdsperson var tilstede denne kvelden, se da vil Per føle seg stigmatisert, utstøtt, han er en merket mann, alle de fulle festdeltagerne bærer kainsmerket i pannen. Og hva har vel Per på en som ikke drikker, som prater hyggelig og som kanskje danser litt? Ingen verdens ting. For å være avholds er å bevare, ja verdsette den sunne fornuft; å drikke seg full er å tillate seg å være en idiot. Hvilket jeg gjør, å ja, men jeg liker ikke nødvendigvis å bli minnet på tidligere idioti når edrueligheten på ny har tatt bolig i mitt legeme. Men avholdsfolk er egentlig ikke de verste. De er ærlige i sin avholdenhet. Langt lumskere er de som drikker ett glass vin på fest. Jeg grøsser bare ved tanken. Der sitter jeg, med mine Rema-poser med Ringnes, stemmen min blir høyere, latteren min grovere, vitsene mine enda dårligere, jeg blir bare mer og mer ape, og i sofaen (alltid i sofaen) sitter vedkommende med sitt ene vinglass, edru, klar i hodet, og betrakter, og husker, og smiler. Uærlig er det. For der den 100% avholdende turer frem med fanen hevet, er den som drikker ett glass vin på fest av en ganske annen skole. De er sosiallivets geriljasoldater, ett-glass-vin-på-fest-mennesker. "Se på meg", sier de i kor. "Jeg er såvisst intet hengehode, for jeg tar meg et glass vin, å ja da, kanskje jeg til og med tar meg en Barclay sånn for kosens skyld." Slik lurer de seg inn bak de fulles linjer, smilende, og de smiler, og det smilet sprenger i enhver angrende synders hode dagen derpå. Oppdrag utført. Valgerd Svarstad Haugland er en sånn. Tar seg et glass vin, er litt vill, er litt gal, løper sikkert Grethe Waitz-løpet sammen med venninnegjengen sin og greier. Artig dame, Valgerd. Kjekk jente. Det var Valgerd før hun ble statsråd. Men etter å ha drukket litt vin og hatt erotiske folkeeventyr i bokhyllen lenge nok til at folk ikke la merke til de onde øynene hennes, og derfor stemte KrF, for de var jo blitt så greie, og så tenkte de på verdian, og hun Valgerd var liksom KrFs nye ansikt, ikke mer gubbevelde, hei og hå, etter dette, hva skjedde da, mon tro? Enter Valgerd, statsråd, med svovelflammene slikkende oppetter bena, og helvetes hunder i lenke, de bjeffer etter filistinerne, og Valgerd brøler "ANGRE, SYNDERE, ANGRE! Dere gir for mye i lommepenger, dere går for mye på butikken og ikke nok i kirken, og det er ikke bra. FY!" Geriljataktikk på høyt plan. Som jeg sa tidligere: er det rart jeg er redd?