Når han takket for følget sa hun pent god natt, og som det sømmet seg ventet hun med å skifte på seg nattkjolen til hun hadde skrudd av for kvelden. Ettersom oldemor bodde alene var det at hun fikk et TV-apparat kanskje det beste som kunne skje. Det var også godt hun ikke reflekterte videre over teknologien bak konseptet fordi kontakten og underholdningsverdien neppe hadde vært den samme hvis hun hadde fått høre at "Nei Berte, interaktiv televisjon er en ting av fremtiden". Da hadde hun sett hallomannen sårt og anklagende inn i øynene. Eller var scenariet et ganske annet? Kanskje min oldemor i sin isolasjon var altfor klar over dette, men valgte å late som?

Jeg husker nemlig en lignende episode, denne gangen fra fiksjonens verden, filmen ªSmoke´. Auggie, glimrende spilt av Harvey Keitel, forteller en historie. Det er jul og han har funnet veien til en gammel dames leilighet for å levere tilbake en stjålen lommebok. Hun er svaksynt og tror han er hennes sønn. Auggie spiller rollen for ikke å skuffe henne og lykkes. Når han tenker tilbake på hendelsen lurer han på om hun faktisk var på det rene med at de spilte for hverandre. Hun skar gjennom alle normer og fikk således litt sårt tiltrengt kontakt.Enten det har seg på den ene eller den andre måten, så fortoner situasjonen seg ganske annerledes for oss som ikke vil bli oppfattet som riv ruskende gale. Vi må forholde oss til normer for både språkbruk og atferd hvis vi vil ha noen å snakke med i tillegg til oss selv. Et annet problem er folk, og dem kan man takle og tolke på mange måter. Theofrast hadde et og annet å si om dette i sin ªKarakterer´. Der beskriver han fire kjente typer; den sleske, den snakkesalige, grinebiteren og bøllen: "Grinebiteri: Urimelig misnøye med det en har. Slik er grinebiteren. […] Får han den gledelige nyheten om at han har fått en sønn, sier ha: "Hvis du vil si som sant er, får du legge til at formuen min er blitt halvert". Finner han en portemoné på veien, sier han "Akk, nei. En skatt har jeg aldri funnet…"." Vel, det sa gamle Theofrast.

Et lite dykk i sosialpsykologien kan si oss ett og annet om hvordan vi forholder oss til hverandre. Beskrivelsen av "Grinebiteren" er bare ett eksempel blant mange på noe som blir kalt skjemaer. Skjemaer er generaliserende teorier man har for å forklare ulike sider av tilværelsen. Man har skjemaer blant annet for hvordan ting forholder seg til andre ting, om seg selv og om den sosiale verden. Grinebiteren føyer seg inn som et skjema eller en implisitt personlighetsteori vi kan bruke til å forklare folk med. Hvis vi mener at en person oppfører seg som en grinebiter konkluderer vi med at han tenker slik. På grunnlag av noen få slike særtrekk danner vi oss et bilde av vedkommende. Ikke særlig vitenskapelig, men vi kan forestille oss at det ville være vanskelig å greie seg uten. Nå hører det også med til bildet at vi ikke utelukkende bygger vår oppfatning på slike enkle teorier. I situasjoner hvor vi har tid til å reflektere vil vi konstruere bedre, mer sammensatte teorier som i det minste er presise innenfor en sosial virkelighet. I sosiale situasjoner er vi derimot prisgitt de skjemaer vi har dannet oss. Vi trekker intuitivt konklusjoner basert på det som er lettest tilgjengelig. Dette bestemmer i stor grad hva slags mennesker vi omgås med. Gruppeidentitet gir oss enkle skjemaer for å utelukke eller inkludere folk i vår potensielle vennekrets. For at kontakt skal kunne oppstå må det være likhet eller i hvert fall aksept. Vi har lett for å tillegge de vi er enige med rasjonelle tanker. Er vi enige med noen, eller tror vi er det, oppstår derfor identifisering og kontakt.

Hvordan vi oppfører oss i en sosial sammenheng er også basert på skjemaer. En gren av sosiolingvistikken utforsker atferden i en samtale. Min oldemor Berte brøt en underforstått norm. Det finnes en hel del slike normer. I ªThe socio-linguistics of language´ tar Fasold for seg de viktigste av dem, nemlig de som sier oss hvordan vi skal forholde oss til hverandre i en samtalesituasjon. Den ideelle samtalen, hvis det finnes noe slikt, er en samtale der deltagerne snakker etter tur. Hver "tur" består av at den som har ordet sier det han har på hjertet. Dersom han henvender seg til noen, har vedkommende rett og plikt til å snakke; hvis ikke kan hvem som helst gripe sjansen. Gjør ingen det, har man derimot et problem. Dersom folk ikke kjenner hverandre godt og det oppstår en pause på mer enn noen sekunder kan man merke hvordan forsamlingen begynner å vri på seg. Så sant man ikke straks finner et nytt samtaleemne vil man raskt tenke på det brevet man skulle ha postet eller den hybelkaninen man skulle jage og da kan man plutselig se det tvingende nødvendig å gå. Eller man kan sitte og være frustrert over at folk snakker i munnen på hverandre, at noen har endeløse monologer, at man ikke får ordet, at man blir misforstått eller at det rett og slett er for mange forskjellige mennesker ved bordet. Dette er et resultat av at alle de forskjellige teoriene folk har dannet seg spriker i alle retninger.

Hvis vi irriterer oss over avvik fra normen eller føler at normene hemmer oss, er det likevel håp. Til en viss grad er vi underkastet de normene vi har, men det kommer kanskje ikke som en overraskelse på oss at også dette bare er vestlige konvensjoner. Er man av typen som trives best når det snakkes lite kan følgende reisemål anbefales: En forsker fortalte om et besøk hos samer i Sverige. Hans samiske naboer avla visitt hver morgen for å se til at alt sto godt til. Han ba dem på kaffe og etter flere minutters stillhet svarte de ja. Besøkene varte gjerne omtrent en time. I løpet av den tiden utvekslet de kun seks-syv fraser, deretter forlot de ham. Når de kom tilbake neste morgen gjentok hele seansen seg. Her ligger helt tydelig en ny forretningside og innbyr til å utnyttes.