Ord og uttrykk vi likevel benytter oss av, mest som følge av slapphet, men også fordi vi ikke er istand til å finne et bedre egnet uttrykk på egen hånd. Mennesker er fortolkningsvesener, dvs. at vi bruker språket til å danne oss et bilde av virkeligheten, beskrive den og dermed forholde oss til den. Vårt personlige språk, vårt vokabular og uttrykksmåte, gjenspeiler vår oppfatning av ting rundt oss. I beskrivelse av omgivelsene og egne tanker og følelser kan vi velge: Vi kan enten bestrebe oss på å finne de mest dekkende uttrykkene for akkurat den ene situasjonen, eller vi kan slappe av og benytte oss av den noe enklere løsningen som ligger i å benytte en klisjé, som har vært brukt i utallige situasjoner før - tilsvarende, lignende eller ganske andre situasjoner. Det er et valg som handler om hvor aktivt man går inn for å forstå det begrepene skal betegne. Hvis man bare strør om seg med klisjeer, vitner det om at man ikke gjør det ytterste for å forstå det særegne i alle situasjoner, men er såpass passiv at man velger å la ferdigbegreper på billigsalg gjøre nytten.

Hvis vi omtaler et maleri av Rembrandt som "fabelaktig", er vel ikke det i og for seg feil, men maleriet fortjener sannsynligvis en mer fyllestgjørende beskrivelse. Tross alt kan vi jo finne på å si "fabelaktig" også hvis vi får tre kroner avslag på en softis. Eller å omtale en elg konsekvent som "skogens konge", hvilket neppe kvalifiserer til en doktorgrad i zoologi. Synet av en elg på en bergknaus er en opplevelsesrik affære, men hvis alt man klarer å si er "skogens konge" ser man elgen, men opplever den ikke, fordi det blir mer en slags assosiasjon: Man ser elgen og tenker straks på hva alle andre har sagt om elg de siste 300 år.

Problemet med en klisjé er jo ikke at den er usann, men at den er grunn og bare svært overfladisk forteller noe om fenomenet den er ment å beskrive.

Det hører naturligvis med til historien at vi tross alt må finne oss i klisjéer. Hvis vi skulle funnet opp et helt eget språk hver time, ville vi vandret svært uforståtte gjennom livet. ªFinnegans wake´ illustrerer Joyces fanatiske kamp mot klisjeer, men resultatet er et verk som på det nærmeste er komplett uleselig.

Hvorfor dette hysteriet omkring noe så uskyldig som en klisjé? Kanskje fordi klisjéer har et faremoment ved seg. Når vi bruker dem for mye, slutter vi å engasjere oss i det de beskriver, de blir som en slags vegg mellom oss og fenomenet. Etterhvert begynner vi å tro mer på klisjeen enn virkeligheten. Vi former språket i en tankeprosess, men språket kan til gjengjeld påvirke tankene våre. Avisenes forsider er fulle av grunne klisjeer, og en avisleser kan tenkes å venne seg så mye til en så utilstrekkelig klisjé at det etterhvert blir det eneste tanken han har om emnet. Hvis det f.eks. står om alle krigshandlinger at de er "tragiske", hvilket ikke er feil, selvsagt, blir dette det eneste uttrykket han finner å bruke om alle kriger. En krig er en komplisert affære, og forståelsen av den krever et litt større begrepsapparat enn at den er "tragisk".

Menneskers selvbevissthet er i faresonen når den bygger på klisjeer. Mange unge mennesker knytter sin egen eksistens opp til enkle slagord og reklamespråk, og grunner ikke så veldig over hva som er det særegne ved dem selv, men blir depressive over manglende evne til å oppfylle det klisjéfylte idealet om hva de burde være. Enklere blir det hele ikke av at reklamens budskap om individualitet selv er en stor klisjé.

Men virkelig problematisk er dette at væpnet med klisjeer står vi dårlig rustet overfor en politisk virkelighet som krever vår hele årvåkenhet, og er langtfor komplisert til at vi kan forenkle med kjappe begreper. Vi skal altså til stemmeurnene med den forståelse vi har ervervet oss gjennom avisenes tragidramatiske bombenedslagsforsider, for å forandre eller påvirke det samfunnet vi alle deler. Et demokrati er avhengig av kritisk sans hos velgerne, men en stadig mer passiv og klisjéfylt språkbruk virker som Alzheimer på samfunnet, man merker ikke selv at bevisstheten langsomt smuldrer opp.