Hvor utrolig det enn kan virke, så kan den ekle uretten lever faktisk kobles sammen med den edle grøten. Det har seg slik: Allerede fra vikingtiden av kjenner vi til skikken med å kvede i tide og utide. Ikke minst når man satt til bords. Ofte tok disse form av en duell der det gjaldt å få inn den siste strofe. Om det gikk for seg mellom enkeltpersoner eller grupper var innholdet uansett preget av sarkasme, ironi og kritikk. Etter at renessansen hadde nådd også disse nordlige utposter av sivilisasjonen gikk man vekk fra direkte personangrep og ga seg istedet til å komponere lovprisningsdikt til maten, - og da aller helst leverstykkene. Ingen fikk spise før de hadde fremsagt et leverdikt. Det er vanlig å anta at denne skikken ble importert fra Tyskland, og at den ble brukt for å bryte opp ensformigheten som ofte festet seg ved stormaktstidens uendelig lange bordsittninger. At det var akkurat lever som fikk æren av å motta disse lovprisninger henger sammen med den betydningen for kjærlighet og seksualitet som lever ble tilskrevet av folketroen. Ofte hadde de derfor en erotisk dimensjon:

Levern den ska stekas över halm och kryddors blad.
Den flicka som tar en gubbe til man lär aldrig mera bli glad.

Ikke alle hadde jo diktermusene på sin side, derfor dukket det på denne tiden opp bøker med ferdigskrevne leverrim. "Några Bordrim, höfligt och lustigt, så wäl andeligen som wärdsligen. Lefren som brukeligt är: at berimma, hwilka een til dygd upwäkia och reeta kuna" er tittelen på en svensk bok fra 1620. Og sakte men sikkert seg skikken nedover i samfunnslagene fra bankettsalene til bondestuene. Dermed ble rimene etterhvert knyttet til grøtspising snarere enn lever, som da var overklassekost. At det likevel er snakk om en tradisjon i kontinuitet vitner den erotiske dimensjonen i det eldste bevarte grøtrim om:

Gröten är kokt i spiseln och ej i någon kärna.
Fast flickorna säger nej, så vill de ändå gärna.

Det skriver seg fra 1818, men Bengt af Klintberg har konstatert at "1700-talet var det århundrade då seden att rimma till gröten bredde ut sig bland svenska bönder." I Norge, derimot, utgjør grøtrimene et dunkelt kapittel. I hele den veldige dokumentasjonsserien "Norsk folkeminne-lag" finnes ikke en eneste referanse til grøtrim. Derimot omtales grøtrim i Eilert Sundts tidsskrift Folkevennen i 1857, og i ªNatur, folkeliv og folketro paa Voss og Vossestranden´ av Th. S. Haukenæs finner vi følgende skildring fra et bryllup: "I anledning Bruragrauten paa den 3dje dag blev der af hver enkelt efter kjøgemesterens opfordring frembragt korte smaa rim. Køgemesteren rimede først og saa de øvrige; kun bruden blev fritagen derfor. Som en prøve paa disse rim kan her anføres:

Grauten er fin,
Gid han var i magen min.

Forunderlig ville det være om denne bryllupsdiktningen var et isolert tilfelle. At vi her i Norge har så lite informasjon om en eventuell grøtrimtradisjon beror nok derfor på manglende interesse fra våre folkelivsforskere.

Nåvel. Tilbake til Sverige, der skikken på 1800-tallet bredde seg oppover i samfunnslagene, da borgerskapet søkte autensitet for sitt julfirande og fant den blant bøndene. Dermed kom julegrøten - med sin kobling til den pittoreske nissefiguren — til å bli ett fast inventar i feiringen. Og med julegrøten fulgte grøtrimet. Men ettersom borgerne spiste festgrøt bare én gang i året, ble det så som så med kvantiteten. Annerledes da hos bøndene som feiret med grøt rett som det var. Bare under gravølet passet det seg ikke med rimerier. Ellers ble de fremsagt påskeaften og under barndåper og brylluper, men aller oftest under arbeidsfester. Her møttes ofte arbeidsgivere og ansatte rundt samme bord. Dermed var alt duket for rim hvor motsetningene fikk sitt utløp."Husbondefolket skämtade med sina anställdas lättja, flättja och kättja i hopp att de kanske skulla bättra sig, drängar och pigor pikade arbetsgivaren för hans snålhet [gjerrighet] eller för de dåliga arbetsförhållandena". Man kan forundres over hvilke friheter tjenestefolket kunne tillate seg under grøtrimets beskyttelse når det gjaldt å sjikanere husbondparet, men særlig julaftensmåltidet var åpenbart en anledning med en sosial sikkerhetsventilfunksjon. Et kort minutt fikk sannheten komme frem:

Detta stället heter Svälteräng
Her ska Skråen [Fanden] vara piga eller
dräng.
Små skedar och flata fat,
och bonnen vill att vi skal äta med fart!

Imidlertid er det blitt rapportert om slagsmål og langvarige tretter etter at julefreden var over som en følge av rimingen. Andre motsetningsforhold som kunne komme frem var den mellom forskjellige bygder. Og når en ny hadde tatt seg arbeid på en gård fikk vedkommende ofte et niddikt som en del av "opptagelsesritualet". Greide vedkommende å svare (rime) for seg var det bare å takke og ta i mot, for da hadde hun/han jo vist seg skikket.

en sleiv grøtrimsmorfologi

Så hva hadde disse grøtrimene for ytre karakteristika? For det første var de overraskende stereotype. Det fantes et par maler som var å enkle å tilpasse høvet. Suverent mest benyttet var den som begynner "Denna gröten är kokad i en gryta och inte i en…", hvorpå man kunne dytte inn et nær sagt hvilket som helst substantiv:

Denna gröten är kokt i en gryta och inte i en stock.
Nästa år är nog Emma tjock.

Noe som vel bringer begrepet "nødrim" opp til nye høyder. Mer enn 80 prosent av de svenske grøtrimene følger denne formelen. Den er også et bevis på at de stammer fra 1600-tallets leverrim, da mange av de begynner med "Denna levern är av en gädda och inte av en…" Rikheten på rimvariasjoner er ellers ganske liten også når man går utenfor standardmodellene. Sluttord viser seg veldig ofte å være de tilknyttet selve handlingen og anledningen, nemlig "gröt" og "rimma". To av de mest brukte kan i tillegg sies å ikke være ordentlige rim:

Titta ni i taket,
Så tar jag i fatet!

Jag sätter min arm uti krok
Och slevar i mig alltihop!

Men til tross for at oppgaven dermed kunne synes enkel nok, var det alltid de som ikke eide det minste lille fnugg av rimmakerevner, eller som eventuelt ikke syntes noe videre om skikken. Slike talentløse personer/individualistiske sedbrytere gikk under betegnelsen "antirimmare". Slik kunne de lyde:

Denna gröten är kokad i en gryta och inte i en spann.
Gud välsigne fars stövlar!

Men de fleste syntes det var moro og ville helst være med, da. Ikke til å undres over derfor at det rundt 1850 kom bøker på markedet inneholdende grøtrim, slik tilfellet også hadde vært med leverrimene, om enn på dårligere papir. Deres titler var ofte like omfattende og pompøse som bøkene var tynne: ªOumbärligt vademecum för julklappsgifvare, eller tredje samlingen splitter nya verser til julklappar och rim öfver gröt; innehållande af de förra 185 och 75 af de sednare. Ett bidrag att öka munterheten på julafton af B—n och förf. til Julklappshandsekreteraren´. Visstnok var kvaliteten på disse rimene ikke stort bedre enn det hvem som helst kunne komme på selv. Så stammer da visst heller ikke mer enn 10-20 av de i de svenske folkelivsarkivene flere tusen innsamlede grøtrim fra slike bøker. Grunnen er sannsynligvis at de var beregnet på byenes borgerskap og dermed hadde et innhold uten referanser til bondekulturen:

Sötgröt är mig just en delice,
därnest tycker jag mest om stekt gris.

Gröten kokt i köket är, ej på riddarhuset.
Om du adlig sköld ej bär, war dock riddare af ljuset.

Her kunne også et nasjonalistisk og patriotisk innhold gjøre seg gjeldende, inspirert av aktuelle utenrikspolitiske tilstander. En annen variant var parodier på samtidens litterære helters storverk. I det hele tatt lar de borgerlige grøtrimene seg lett avsløre ved sitt mere sofistikerte preg.

Bøkene opplevde en nedgangsperiode rundt 1880 før de kom tilbake i 20-årene. Etter annen verdenskrig forsvant de imidlertid igjen. Det svenske folket synes nå overlatt til seg selv hva grøtrim angår - om skikken da overhodet lenger eksisterer. I våre dager er det helst bare gaver som blir beæret med følgedikt.

Men la oss ikke gråte av den grunn, - fremdeles står enhver fritt til å kunne rime over en god porsjon grøt. Derfor skal dere til slutt få ett jeg i all beskjedenhet har laget selv etter den gamle mal. Takk for følget!

Denne grøten er kokt i en gryte og ikke i en hatt.
Med mye av den i magen sover jeg nok godt i natt.

Denne artikkelen baserer seg i høy grad på boken ªGrötrim — på skämt och allvar´ (Wiken, 1986) av Jan-Öjvind Swahn.