Utgangspunktet for arbeidet med disse artiklene var en stadig stigende misnøye med Filologens valg av temaer ved de seneste anledninger. Sannhet meg her og Samtiden meg der. Og i dette nummeret altså: Nærhet! Surmul. Folk må tro Filologen består av en gjeng lufthoder, argumenterte vi høylydt på redaksjonsmøtene. (Og dermed følgende avslørt, at vi ikke alltid er like gode venner, at det ofte kommer til bitre personstrider om enn ikke stolkasting. Men dette overlates historikerne.) Hvorfor ikke ta tak i noe konkret, noe håndfast, noe litt mindre abstrakt? Hvorfor, i stedet for å ta tak i alle disse store ordene, ikke ta tak i et tilsynelatende lite et og se hvor mye det rommer? Som for eksempel grøt? Det helt store gjennomslag fikk vi altså ikke. Merksnodig nok var det ingen andre som tente på idéen. Men et minitema kunne det ryddes plass til. Om vi kunne produsere nok stoff. Så vi satte i gang. Og forsto snart at vi hadde tatt på oss en stor oppgave. Veldig stor.

— Skal dere skrive om grøt? Å-hoj! sa damen på institutt for etnologi. Og da mente hun "Å-hoj" som i "Da har dere jammen litt av en oppgave foran dere." For dette tilsynelatende enkle, lille ord, som vi vanligvis ikke assosierer noe videre med enn enkel føde, rommer så mye at redaktøren bør gråte sine bitre tårer over at hun ikke sendte hele Filologens stab ut på leting. Dermed kan vi bare beklage og unnskylde oss det vi er gode for, men disse fire sidene kan dessverre ikke gjøre annet enn å skrape overflaten av dette kolossale temaet. Og slutt med den fnisingen på bakre rad der oppe, om dere ikke ønsker at vi straks skal hente frem vårt tyngste intellektuelle skyts. Javel, dere ba om det. Vi starter vår avhandling med følgende sitat hentet fra boken ªOm allmogens kosthåll. Studier med utgångspunkt från västnordiska matvanor´, en "akademisk avhandling som med tillstånd av Humanistiska fakultetens i Lund historisk-filosofiska sektion för vinnande av filosofie doktorsgrad kommer att till offentlig granskning framställes å Carolinasalen lördagen den 12 april 1958 kl. 10 av Alfa Olsson, fil. lic., gb": "Ordet gröt har i trängre mening och enligt allmän uppfattning kommit att beteckna en rätt, vari mjöl eller gryn från i första hand cerealier men i vilken också andra, på olika sätt preparerade odlingsväxter och i någon mån icke odlade vegetabilier tillsatts med vätska eller fett för att som regel kokas eller uppvärmas."

Det forekommer oss at dette er det rette sted å begynne. Med en definisjon av hva grøt faktisk er. For det er slettes ikke så enkelt som en skulle tro. Tenk etter selv hvor mange forskjellige varianter du kan komme på. Opptil flere av dem i grenselandet, som for eksempel semulepudding. Olsson hevder at det slettes ikke er noe kriterium at den må være kokt, i Skottland kan den endog bestå bare av spesielt preparert melk uten ris eller korn eller mais: "Det har således inte alltid varit självklart att utan vidare vad ingredienserna beträffar associera ordet gröt med cereala födoämnen. Vi måste vara på vakt, när vi utifrån våra begrepp och aktuell terminologi analyserar äldre tiders kostförhållanden." Og som om ikke det var nok: "Själva ordet gröt säger således i och för sig ingenting om vara sig ingredienser, tillagning eller konsistens." Hm. Grenselinjene opp mot fenomener som velling er svært flytende, og her kommer Olsson med noen ulme bemerkninger om at det er graden mer enn arten som teller, hva nå dét måtte bety. Så får vi leve i det uvisse så lenge hva den korrekte definisjonen på grøt angår. Kanskje nærmer vi den oss senere, selv om vi tviler. Uansett er tilberedning av grøt (og velling) nest etter risting den eldste bearbeidelsen av korn til menneskeføde vi kjenner. Olsson bryr seg ikke en gang om å forsøke å tidfeste de første forekomster, og den har stort sett vært å finne over hele verden, fra "andra sidan Östersjön" til "Stilla Havet, där gröten oinskränkt dominerar. I Afrika, i Amerika (...) har den vegetabila föden huvudsakligen beretts i form av gröt." Og fremdeles (Klassekampen 9. april 1999) blir vi i Norge kommandert "Løft blikket frå grautfatet!" når vi skal få øye på noe der ute i den store verden? Det er ikke grøten sin feil. Skal vi så se litt på hvordan den har blitt tilberedt rundtomkring til forskjellige tider?

"…quippe cum Germaniae populi serant eam (sc. avenam) neque alia pulte vivant…" Hvilket betyr: "…ettersom de germanske folk sår dette kornslag (dvs. havre) og ikke lever av annen grøt enn havregrøt…" Spørsmålet er om han hadde rett. For hvilken rikholdig flora av forskjellige grøtoppskrifter er det ikke historien har overlevert oss! Grekerne selv spiste "maza" og "alfiton", hvorav sistnevnte besto av "kornmjöl och mjölk eller vatten, kokad med fett eller olja" og stundom ble ofret til Demeter. Til grøten spiste man gjerne ost av geitemelk. De romerske bøndene kokte "puls" av dinkel - en gammel og nå for tiden lite brukt hvetevariant - og hirse i melk med tilsetning av olje, eller spiste melgrøten med fett flesk eller olje. Også greske og romerske soldater styrket seg på grøt. Derfor altså: Skal du slå perserne eller grunnlegge et verdensrike bør du sørge for grøt til den oppvoksende slekt. Vedder på at spartanerne slo athenerne fordi de skjønte dette bedre. Og at Romerriket gikk under da dekadansen og velstanden og hangen til "finere" matvarer skjøv all grøtspising til side. Eders ydmyke skribent er forøvrig vokst opp på havregrøt og målte ved siste kontroll strunke 190 centimeter.

Men det var dette med oppskrifter. Den vanligste varianten opp til middelalderen var en enkel blanding av mel, fett og melk. Kun de aller fattigste rørte ut melet i vann. Risgrøt sto på bordet ved høytider. En stor undergruppe utgjordes av bønne- og ertegrøter: "Ærterne kogtes til en stiv Grød der spistes med en Smørklump og Mælk til." (Siggaard, "Fødemidlerne i ernærings-historisk Belysning", Khvn. 1945) I Skåne blandet de også i sirup eller honning. (Ertegrøt med smør og sirup, nam-nam, aj-aj, smaskens, sier en representant for dagens samfunn som ved siden av meg her står og leser korrektur. Noe som skulle tyde på at de gamle oppskrifter ikke har mistet sin appell.) Fra 1600-tallets Nordland forteller Petter Dass om grøt av neper. Potetgrøten må ikke glemmes; en gammel slager. Gjennom århundrer har islendingene samlet lav (isl. fjallagrös, Cetraria islandica, islandslav), tørket den og brukt den til grasagrautur. Islendingene har også brukt selblod til blodgrøt. På Orknøyene går en ukokt blanding av kjernemelk og havremel under navnet bram, brammo, sogy eller gluggo. Her spiser de også koagulert melk blandet med havremel. De britiske øyer mesker seg med crowdie, sowens, llymry og flummery. Fra Dalarne i Sverige fortelles det om både blågröt og hallongröt, hvilket skulle være rågmjölsgröt tilsatt henholdsvis blåbær og bringebær. Fattigføde i Småland på 1800-tallet var syregröt og kålgröt, - Olsson går ikke noe videre i detalj her. I Valdres spiste de saupgraut med smør og gressløk. I stedet for smør kunne man også bruke primduppe laget av fint skavet prim blandet med litt vann og fett som var skummet av når det ble kokt kjøtt. Hedmarkingene kokte (koker?) fettgrøt på "njurtalg från får samt mestost och mjöl". Skjeen med grøt ble i tillegg gjerne dyppet i smeltet fett før den ble ført inn i munnen. Langs kysten har grøt blitt blandet med fiskelever. Denne skikken med tilsetning av fett sies å være opphavet til våre tiders skikk med smørøye i grøten. Og dermed er vi over på

Den eldre Borgartingloven sa: "Graut ma gera huart en er syghnt e¦a haeilakt. Han er sua haeilagr at paer ma aengi ma¦r fe firar gialda." Med andre ord: Visse grøtmåltider hadde noe religiøst og rituelt over seg. "Man har bjudit - i vissa fall sker ju så än i dag - rømmegröt och risgrynsgröt vid årets helgdagsaftnar, när arbetets andtider gått till ända, i gästabud i samband med livets högtider." Norgeshistorien kan by på evenementer som St. Hansgraut, Feitetyrsdagsgraut (tirsdagen før faste), aanegraut, slåttegraut, skuragraut, buferdsgraut, tekkjingegraut når man tettet taket, sengegraut til kvinner som lå i barsel og bruregraut, som det skulle leses et dikt over (se ellers egen artikkel om grøtrim). Skilnadsgrauthelgi inntraff en uke før buferden siste lørdag i september. Da møtte alle opp for å feire årets avskjed fra seteren. Sengegraut heter forøvrig nornagreytur - nornenes, skjebnegudinnenes grøt - på Færøyene. På midten av 1700-tallet spiste man i norske bygder Marias sengegraut første juledag.

Men selvfølgelig dominerte den kjedelige hverdagsgrøten. Som regel ble den spist midt på dagen, selv om den også forekom til frokost og/eller kvelds. "Gregorius glose kokar dom grauten i ljose" er et ordtak som forteller om da grøten ble kokt mens det var lyst og inntatt om kvelden. På skotsk er imidlertid crowdie-time synonymt med frokost. Mens en dansk delegasjon i Sverige år 1720 kunne konstatere at "Bønderne spiiser grød til alle maaltider" - altså tre ganger om dagen; fem om de bare hadde tilgang på vassgraut uten noe særlig næring. Med årene og økt velstand ble grøten fortrengt av brødet. "Då brödbrist inträffade, litade man i ännu högre grad till gröten (...) Dette blev isynnerhet fallet mot slutet av juli och början av augusti."

Og dermed er vi sånn nogenlunde fremme ved grøtens stilling i dagens samfunn. Skubbet til side av det sånn for enkle måltiders skyld mer praktiske brødet. Grøt har det for tiden helst med å dukke opp på lørdager i risgryn-varianten; i enkelte festsammenhenger og på visse veikroer på vestlandet i rømmeform; hos enkelte husholdninger som havregrøt til frokost. Skal vi være snille og inkludere de beliggende noe i grenselandet semulepudding og rødgrød med fløde på kan vi jo anse grøt for brukt også i dessertsammenhenger. Og apropos våre innledende forsøk på å sirkulere inn hva grøt egentlig er: Kom plutselig til å tenke på rabarbragrøten. Som navnet indikerer tilhører den jo familien og bør således få være med. Dermed kan vi muligens konkludere: I likhet med kristendommen og de fleste andre religioner opptrer grøt i så mange former at den unndrar seg noen entydig kategorisering. Derfor er det vel med grøt som med religion; den kan alltid finne et publikum hvor det måtte være som kan dyrke sin egen variant og stadig vokse ut nye grener på sitt stamtre. De to fenomenene er i tillegg sannsynligvis like gamle og vil leve side om side så lenge menneskenes mager rumler. Grøt? Et lite tema? Jomen sa jeg smør(øye).