Dette har hele tiden vært et premiss for politikken mellom Europas to deler, og under den kalde krigen kom dette spesielt til å prege vestlig forskning om Øst-Europa. Europas identitet har alltid vært problematisk. Geografisk sett er det en enhet, men politisk og sosialt har denne verdensdelen lenge vært delt i to. Faktisk stammer denne oppdelingen helt tilbake til Romerrikets splittelse på slutten av 300-tallet, og dette er noe som preger Europas utvikling den dag i dag. Mange trodde at etter Sovjetunionens fall skulle Europa endelig bli et fullstendig integrert hele. Selv om det er tegn som peker i denne retningen, eksisterer det fremdeles et skille mellom øst og vest. Hva er så det typisk europeiske? Dette er et spørsmål som selvfølgelig er umulig å besvare uavhengig av eget ståsted. Som vestligorientert er det ikke uvanlig at Europa-begrepet knyttes opp til Vest-Europa eller EU, både fordi man er seg selv nærmest og fordi denne delen overskygger Øst-Europa økonomisk. Politisk sett har bildet vært noe annerledes inntil nylig. Da var den internasjonale situasjonen preget av at Sovjetunionen var en supermakt og slik kunne konkurrere med USA, ihvertfall til en viss grad.

Men tilbake til Romerriket. Da keiser Theodius den store døde i 395, fikk hans to sønner hver sin del av riket hvor elven Drina i Bosnia skilte de to delene fra hverandre. Vest-Romerriket ble katolsk og Øst-Romerriket ortodoks. Denne religiøse oppdelingen fortsatte selv da Vest-Romerriket bukket under for goterne i 476. Katolisismen og den ortodokse trosretningen kom fort i et motsetningsforhold, noe som kulminerte i at paven i Roma og patriarken i Konstantinopel foretok en gjensidig bannlysning. Det bysantinske keiserdømmet som representerte Øst-Romerriket ble gradvis svakere. Noe av grunnen var diverse angrep på området av ottomanerne fra øst, korsfarerne fra vest og italienske byer med Venezia i spissen. Etterhvert tok derfor Moskavastaten over som representant for den ortodokse religion. De russiske statsbærerne så seg også som arvtagere etter Romerriket, og kalte Moskva det tredje Roma. I praksis var det Vest-Europa som ble preget av antikkens tenkemåte og sosiale forhold, mens Øst-Europa så på dette som dekadent og kjettersk. Slik ble anti-vestlige synspunkter utviklet i øst og en fremmedgjøring overfor den ortodokse verden en del av vestlig tenkemåte. Russland definerte ofte seg selv i motsetning til Vest-Europa, selv om landet i noen perioder var like opptatt av å ta etter vestlig utvikling. De som understrekte Russlands egenart, vektla at Vest-Europa var analytisk, mens Russland hadde beholdt evnen til å mene. Vest-Europa dyrket det rasjonelle, samtidig som Russland også så en verdi i irrasjonell tenkning. Dessuten var vesten preget av ødselhet og en overfladisk holdning der russerne hadde sitt enkle levesett.

På 1800-tallet ble den moderne etnonasjonalismen en viktig del av det politiske bildet, og i noen tilfeller var det religionen i stedet for språket som ble det etniske kjennetegnet. Spesielt på Balkan ble religion og nasjonal identitet knyttet sammen, et område hvor den ortodokse befolkningen hadde vært under tyrkisk overherredømme i flere hundre år. I det samme århundret oppstod også panslavismen. Panslavismen fremmet et tankesett hvor de ortodokse russerne og de ortodokse sørslaviske folkene på Balkan skulle ha en spesiell tilhørighet. Dette er for eksmpel en av de historiske grunnene til Russlands opptreden i utenrikspolitikken overfor krigen i Kosovo i dag. Det mest håndfaste beviset på todelingen i Europa kom etter andre verdenskrig. Med "den kalde krigen" oppstod det en sikkerhetspolitisk splittelse mellom østblokklandene og Vesten, og i denne sammenheng ble Berlin-muren en visualisering av det såkalte "jernteppet".

Ideen om et delt Europa ble også avspeilet i vestlig forskning, selv om det tok sin tid. Det hadde lenge vært en del spredte studier av Øst-Europa, men det var allikevel påfallende hvor lite interesse det var på dette området. Først i mellomkrigstiden ble det opprettet en egen disiplin som ble kalt "Ostforschung" i Tyskland. Målet med dette tiltaket var å fremme landets politiske og økonomiske interesser i øst. Etter andre verdenskrig ble tyngdepunktet for øststatsforskning naturlig nok flyttet til USA, men faget var også fremdeles i utvikling i Europa generelt. Studiene av Sovjetunionen fra slutten av 40-tallet ble en egen retning kalt sovjetologi ("læren om Sovjet"), og den delen som konsentrerte seg om maktkamp og forhold innenfor den politiske eliten fikk tilnavnet kremlologi. Ikke overraskende hadde størsteparten av sovjetologien i USA på 50-tallet en ideologisk funksjon. Som en følge av det generelle hysteriet som McCarthyismen skapte, ble til og med flere sovjetforskere undersøkt av sikkerhetstjenesten for å sjekke om de hadde det "riktige" politiske synet. Utover på 60-tallet ble sovjetologien ikke lenger så ensrettet, men det var fremdeles noen forskere som mente at Sovjet var "ondskapens imperium".

I dag har forskningen av øst helt andre realiteter å forholde seg til etter at Sovjetunionen falt. Noen mente at sovjetologiens forskere slo seg selv falitt fordi dette var en politisk begivenhet som de ikke klarte å forutse. Men uansett, ut av sovjetologien vokste postsovjetologien, og det første spørsmålet den forsøkte å svare på var naturlig nok årsakene til regimets kollaps. I dag eksisterer med andre ord ikke østblokklandene lenger og de fleste av disse landene skulle etter kommunismens fall gå over til markedsøkonomi. Det var da forhåpningene steg om at Europa endelig skulle skulle bli kvitt sin todeling. Noe av grunnen for at dette skulle vise seg å bli vanskelig, var bieffektene av tiltakene som ble gjort for å gå fra sosialisme til liberalisme (enorm inflasjon, arbeidsløshet, synkende inntekter for både befolkningen og landet som helhet ). Hva som blir resultatet fremover er det vanskelig å si noe om, men det er tvilsomt om de østlige landene ikke fremdeles kommer til å være preget av en historisk utvikling som har sin egenart i forhold til den vestlige verden.