Jacques Derrida, jeg lyttet til deg. Du fikk tre timer av min stressede hverdag, noe du bad om tilgivelse for. Jeg spilte inn foredraget ditt på bånd, og omdannet følgelig en franskmanns engelske tale til en norsk brødtekst. Tilgi meg, for å ha redusert ditt briljante foredrag til lett lyd, lett lesning.
Tilgivelse er tilknyttet tiden. En gave og tilgivelse har det til felles at de aldri utgir seg for å være nettopp slike. Tilgivelse må bes om. Man er alltid skyldig i ikke å yte nok, ikke å gi nok. Altså ber man om tilgivelse for gavens utilstrekkelighet. Det å tilgi kan være en bekreftelse på makt, til og med allmakt, maktbegjær. Man må tilgis tilgivelse. At jeg tilgir deg er en bekreftelse på makt, og må tilgis. Ingen gave uten tilgivelse og ingen tilgivelse uten gave. Men de to er ikke like.
Jeg sa pardon. Dere vet ikke hva jeg gjorde. Ba jeg om tilgivelse, eller nevnte jeg bare ordet? Hvem ber hvem om tilgivelse, på hvilket tidspunkt? Og hvem har retten til å tilgi, og hva betyr "hvem"? Et uløselig spørsmål, nesten det ultimate. Hvem eller hva? Tilgir en personen eller handlingen? Umuligheten av en sann og anstendig tilgivelse medfører opphevelsen av motsetningen mellom hvem og hva.
Har man retten til å be en gruppe eller et samfunn om tilgivelse, eller å tilgi en gruppe? Tilgivelse kan gis bare ansikt til ansikt, én til én, i samvær med den som har gjort det utilgivelige, og innsett det. Disse tos ensomhet eliminerer tilsynelatende muligheten for kollektiv tilgivelse, i begge retninger. Tilgivelsen finner sted utenfor samfunnets juridiske rom.
Gjennom hele foredraget refererer Derrida til Vladimir Jankelevitch, fransk filosof og forfatter. Jeg fester meg spesielt ved umuligheten av å finne ut på egenhånd hvordan etternavnet hans staves. I Cambridge Dictionary of Philosophy er han ikke å finne. Morgenbladet hjalp meg, de oversatte deler av Derridas originalmanuskript, hvor Jankelevitch selvfølgelig var nevnt. Denne formen for oversettelse yter Derrida større rettferdighet. Skriften, teksten, får styre alene. Likevel, foredraget ble vibrert inn i verden, ved hjelp av pust, stemmebånd og tunge. Er talen fortsatt underordnet skriften? Hvor mange i salen ville lest Derridas "tekst" hvis de hadde fått den som e-post?
Jankelevitch påminner oss om at tilgivelsen av en synd trosser straffelogikken. Som Paul Eluard skrev: "Det finnes ikke frelse på jorden så lenge bødler kan bli tilgitt." Når en assosierer frelse med tilgivelse, bryter disse linjene med den almene fornuften, som også er tett knyttet til kristendom og islam. Disse religionene lenker frelse til tilgivelse. Er det tid til å tilgi, eller i det minste til å glemme? En tilgivelse kan ende i glemsel.
Tilgivelse kan ikke gis med mindre den bes om, klart uttrykt. Man tilgir ikke noen som ikke innrømmer at de har gjort noe galt, som ikke angrer. Tilgivelsen døde i konsentrasjonsleirene. Endeløsningen er også slutten på tilgivelsen. Ifølge Jankelevitch har det tyske folk aldri bedt om tilgivelse. Den skyldige part må tilstå, skrifte, bekjenne, simpelthen ved å be om tilgivelse.
Her styrer tankene mine inn på den amerikansk-pompøse tv-serien "Krigens vinder", og scenene fra dødsleirene som den viste. Sentimentalitet og autentisitet bør liksom henge litt sammen, hvis den første skal bli troverdig. Det det egentlig handlet om i den aktuelle episoden, var hvordan det ville gå med det unge, jødiske paret som reiste gjennom Tyskland. Akkurat som visse steder i Natural Born Killers, ble krigen brukt som en effekt. Den engelske musikkritikeren Jon Savage har skrevet at få ting har påvirket popbransjen så sterkt som siste verdenskrig, da med henblikk på teknologi og estetikk. Å gå Bob Dylan nærmere etter i sømmene, for å se om man finner spor etter bombingen av Dresden eller Bergen-Belsen i jakkefôret hans, kan virke fanatisk. Men det er slett ikke sikkert at søket ville mislykkes.
De skyldige er fete, velstående, velfødde, rike. Tilgivelsen er ikke for svin og deres sjeler. Tilgivelsen døde i konsentrasjonsleirene. Jankelevitch visste selv at han lot seg styre av sinne og indignasjon, i sin tidlige kritikk av nazistenes handlinger. Tilgivelse er sterkere enn ondskap, og ondskap er sterkere enn tilgivelse. Jeg kommer ikke ut av dette. Jeg tror på tilgivelsens storhet. Jeg tror på ondskap, malurt. For den verste ondskap får tilgivelsen bare mening når den skal gjøre det umulige. Når tilgivelsens historie ender: Er tilgivelsen en begynnelse der den virker som en avslutning? Å tilgi det som alltid kan tilgis er ikke å tilgi. Hvis det finnes noe slikt som tilgivelse, så må den tilgi det utilgivelige, slik som Shoah, utryddelsen.
Man kan ikke ilegge en gjerningsmann en straff som er proporsjonal med udåden hans. Sett i forhold til evigheten er alle enkelttilfeller like. Tilgivelse er en menneskelig ting. Straff og tilgivelse har det felles at de begge prøver å avslutte noe som ikke kunne fortsette i all evighet. Det er derfor avslørende at mennesker ikke klarer å tilgi det de ikke kan straffe, og ikke klarer å straffe det utilgivelige. Shoah er ikke en forbrytelse på den menneskelige skala. Reaksjonene den fremkaller er først og fremst frykt og avmakt overfor det uopprettelige. Medfører det uopprettelige det utilgivelige? Jeg mener nei.
Her refererer Derrida tydeligvis til sitt eget synspunkt. Jankelevitchs krasse utsagn følges ofte av foredragsholderens egne. Litt senere får vi høre at Jankelevitch, på begynnelsen av 80-tallet, fikk brev fra en ung tysker, som ikke selv følte noen skyld i Shoah. Likevel slet han med en blanding av skam, resignasjon og søvnløshet. Han lå våken, tenkte på Auschwitz, utryddelsen. Den unge tyskeren inviterte Jankelevitch til Tyskland, som et symbol på forsoningsvilje og gjestfrihet. Han lovte videre å ikke snakke om tysk kultur overhodet. Jankelevitch hadde lenge ventet på et brev fra en tysker som var født etter utryddelsen. Ikke desto mindre avslo han tilbudet om å komme til Tyskland, og inviterte i sin tur tyskeren til Paris. Tyskeren kom. I løpet av hele deres samtale kom de ikke inn på utryddelsen. Følte Jankelevitch avsky, skam, bitterhet? Eller innså han det meningsløse i å dvele ved fortiden, uansett hvor ubarmhjertig den måtte være?
Det irreversible. Det ugjenkallelige. Det uforglemmelige. Ingen av disse størrelsene er lik det utilgivelige. Alle impliserer de en negativitet. Man kan ikke gå tilbake på en fortid. Fortiden er fortid. Minnet forblir umulig å kompromittere. Misligheten har funnet sted. Slik er tilgivelsen forskjellig fra gaven, i og med at fortiden som ugjerningen fant sted i, ikke lar seg redusere. Fortiden er som kjent irreversibel. Tilgivelse er tid, i det den rommer den ugjendrivelige fortiden.
Det har blitt gjort, fait (perfektum partisipp, fransk). En ugjerning, gjort av noen, mot noen, én ansvarlig og ett offer. Ingen vil anklage eller straffe noen for et jordskjelv. Man må her skille ut straff og hevn. Kongen har rett til å benåde. Dette er ikke tilgivelse. Det er unntagelsen i det juridiske rom. Herskeren har i ytterste konsekvens muligheten til å handle urettferdig. Slik skulle det ikke være mulig for et objekt å dømme en urett som et subjekt har gjort mot et annet subjekt. Kongen er offeret. Tilgivelsen bør alltid finne sted tète-à-tète, ansikt til ansikt, og ikke gjennom en tredjepart. Tilgivelsen forutsetter fra starten at ingen har rett til å tilgi på andres vegne, en urett begått mot noen andre.
Vi har lenge ventet og håpet på det vennlige ordet, det broderlige ordet
(broderlig i betydningen av å dele det menneskelige, det å tilhøre menneskeheten.). Tilgivelsen er uoverstigelig for Jankelevitch fordi tilgivelsens historie er stoppet av ondskapen. Utryddelsen av jødene er et resultat av hatet mot deres eksistens, deres væren. Denne forbrytelsen er rettet mot menneskelighetens kjerne. Et angrep på mennesket som menneske. Antisemittisme er et utfall mot mennesket i almennhet. For nazisten er det ikke selvinnlysende at en jøde skal eksistere. Jødens anstrengelse for å fortsatt eksistere er i seg selv skandaløs, og et tegn på arroganse. Hvis skylden festes til et barn av rase X fra fødselen av, vil forsoningen, frelsen, tilgivelsen, forbli umulig. Bare tilintetgjørelsen kan redde.
Forbrytelsen i å være jøde er uforanderlig, uomtvistelig. Det er ikke tilgivelig å være jøde. Nazistenes forbrytelser mot jødene er uunnskyldelige fordi jødene selv gjorde det uunnskyldelige å fortsette sin eksistens, å hevde sin eksistens som mennesker. Fordi nazistene regnet seg selv som overmennesker, behandlet de jødene som undermennesker.
Hvorfor startet jeg med å si pardon? Det var umulig å vite om jeg nevnte ordet, eller om jeg bad dere om tilgivelse. Når man ber noen om tilgivelse, legger man samtidig beslag på den andres tid og oppmerksomhet. Kanskje blir situasjonen så plagsom for den som skal tilgi, at han/ hun simpelthen tilgir for å få være i fred. Jeg innledet med talehandlingen å be dere om tilgivelse, for å fange deres oppmerksomhet. Kan en kun be om tilgivelse gjennom å snakke? Kan man tilgi noen som ikke snakker? Eller motsatt, bør en gjøre stillhet til tilgivelsens element?
Tilgi meg for å ha tatt så mye av deres tid.
Han avslutter, gjentar ordene han innledet foredraget med, og konkluderer med musikalsk sans, pardon, thank you, mercy, merci. Tre timer senere har jeg absorbert tre måneders lesning. Å bakbinde, målbinde en forsamling slik, med unntak av en snakkesalig teolog, se det er uforglemmelig, om ikke utilgivelig.