En dandys strabaser


Av Torben Sveaass

del i: oppvåkning og fysikk

Ufrivillig består mitt liv av en rekke rutiner. Nesten hver dag skjer det nesten daglige mirakelet: Jeg står opp. Nesten hver dag klarer jeg å omplassere min kropp utenfor sengens gravitasjonsfelt. Men det er en omstendelig prosess. Først ringer vekker-klokken som følger sommertid. Etter noen minutter stilner den på eget initiativ. Litt senere spiller vekkeklokken som følger vintertid "Rock Around the Clock". Jeg erklærer meg nå for våken å være, skrur av spetakkelet og grynter. Mine ben blir sakte og usikkert manøvrert ut av sengen og ned på gulvet. Hodet løftes fra puten, og i et minutts dyp konsentrasjon, klarer jeg å rette opp knærne samtidig som kroppsvekten flyttes fremover. Er jeg heldig, finner jeg balansen og klarer å stå oppreist. Slåbrokken tas på. Neste prøvelse er å åpne øynene. Jeg setter solbrillene på nesen, så ikke overgangen til lyset fra lampene blir for tøff.

Etter en lang dusj spretter jeg misfornøyd ut av badet og spaserer tilbake til soverommet der påkledningsseremonien utføres. Koordinasjonen trenes opp med én omgang nese, kne, tå. Jeg titter på meg selv i speilet, for å forsikre meg om at jeg er pen også idag. Det er jeg. Mange minutter og plagg, samt mye stress og parfyme senere, styrter jeg ut av leiligheten. Jeg føler stolthet, jeg har klart å stå opp. Det er ikke morgenen som er uovervinnelig, men jeg.

På 20-bussen skisserer jeg opp min dag i hodet. Skal jeg rope ut til alle de stygge passasjerene at de ikke kan kle seg? Skal jeg bryte en fysisk lov? Nei, det gjorde jeg da jeg sto opp. Skal jeg bli katolikk? Avholdsmann? Idéene strømmer på. Skal jeg motbevise Einsteins teorier? Skal jeg koke en grøt? (Det er nok grøt i dette nummeret, red. komm.) Eller skal jeg gjøre det samme som igår og dagen før der og dagen før der igjen, nemlig være et kunstverk?

Til slutt bestemmer jeg meg for å knekke relativitets-teorien. Ifølge Albert Einsteins berømte teori, går en klokke i bevegelse saktere enn en stillestående, sett fra en stillestående observatør. Sett fra stillestående Blindern, skulle jeg som nå befinner meg i en t-banevogn i bevegelse, få litt ekstra tid til å lese dagens nyheter. Denne virkningen har jeg aldri merket noe til. Einstein tar derfor feil. I alle fall er relativitetsteorien helt ubrukelig i det praktiske liv.

del ii: kunstens mål

Etter dette tankestuntet, lurer jeg på om kroppen absorberte litt av alkoholen i parfymen min. Jeg bestemmer meg for å bevege meg mot tryggere grund, fysikk er ikke min sterke side, så mens jeg stiger ut av vognen på Blindern stasjon, retter jeg meg etter Oscar Wildes første bud: Å være så kunstig som mulig. Jeg fortsetter mitt livsprosjekt: Å bevise Oscar Wildes syn på kunst og å sverte William Shakespeares. Kunst "whose end, both at the first and now, was and is, to hold, as t’were, the mirror up to nature", sier Hamlet, "to show virtue her own feature, scorn her own image, and the very age and body of the time his form and pressure." Kunsten imiterer altså virkeligheten, Livet, hvilket ifølge Shakespeare er Kunstens mål. Den store forfatteren er ikke særlig ambisiøs på kunstens vegne. Wilde er av motsatt oppfatning. Han mener at Livet imiterer Kunsten, både i konkrete hendelser (eksemplifisert i éThe Decay of Lying‚ med historien om Mr. Hyde) og i vårt syn på dem. "Things are because we see them, and what we see, and how we see it, depends on the Arts that have influenced us." Wilde skyr Shakespeares realisme og mener at "The telling of beautiful untrue things is the proper aim of art."

Jeg går forbi Administrasjonsbygningen, før jeg kommer for nær Jokers begredelige vinduer svinger jeg til høyre og staker ut kursen til Sophus Lies auditorium. Det er ikke mye i mine omgivelser som minner om kunst. Hverken Blinderns bygninger eller menneskene som passerer meg ser ut til å ha tanker om estetikk, langt mindre om å imitere kunst. Det er tydelig at Livet ikke imiterer Kunsten. Det er nok omvendt. I dagens nitriste verden må jeg dessverre gi Shakespeare rett. Det må imidlertid være et ideal for menneskene å til slutt la Wilde få rett. Folk må begynne å se det skjønne i kunsten, for så å prøve å leve opp til det. Istedetfor å la moralen styre ens liv og beslutninger, må en følge estetikkens regler og handle ut ifra impulsene kunsten gir en. "For emotion for the sake of emotion is the aim of art, and emotion for the sake of action is the aim of life", skrev Wilde.

del iii: uios dører og atomproblemet

Plassen er snart krysset, og Sophus Lies auditoriums dører er faretruende nær. Jeg gruer meg til manndomsprøven. Meg mot dørene. For det er et faktum vi alle kjenner til at dørene på Blindern er altfor tunge. Det er tydeligvis gått de døransvarlige på Blindern hus forbi at ikke alle studentene er aktive i studentidrettslag. Det er studenter, som undertegnede, som har innstilt seg på et langt mer avslappende liv. Vi er mennesker som er fornøyde når armmusklene kan løfte de nødvendige ting, som champagneglass og vesker. Livet har derfor vært ubehagelig siden jeg for noen måneder siden startet mine studier på Blindern. Tanken på de tunge dørene inn til bygningene og auditoriene, gir meg vegring før hver forelesning. Vel inne i auditoriet vegrer jeg for forelesningens slutt, når jeg igjen må gjennom de samme dørene. Min største frykt er kanskje på vegne av mine pene og usedvanlig slanke håndledd. Det volder meg stor bekymring at disse kanskje vil få muskler og svulme opp, etter mange nok turer gjennom dørene.

Heldigvis har vi de handicappede. En gruppe med større lobby enn oss bedagelige, og som har sørget for montering av knapper som åpner dørene. Forsiktighet er imidlertid et krav ved bruk av disse knappene. Står man med feil avstand til døren som åpner i full fart mot en, kan det lett føre til uforutsette turer gjennom dørene til Det odontologiske fakultet.

Ikke alle dører er utstyrt med knapper. Blant annet de dørene jeg står overfor nå. Disse, som tilhører hovedinngangen til Sophus Lies auditorium, har gitt meg mange ydmykende øyeblikk. En kald morgen fikk jeg faktisk ikke åpnet døren inn til bygningen. I noen få minutter måtte jeg altså stå å fryse, til en hjelpsom sjel hjalp meg med døren. At min venstre vante hadde fått hull på pekefingeren, gjorde situasjonen enda kaldere. Vinden kom fra nord-øst og ga en skrekkelig trekk fra hullet.

Sittende på benken i auditoriet, prøver jeg å følge med i en forelesning om etikk. Estetikken er totalt ignorert også i dette faget. Allikevel oppdager jeg noe viktig i denne timen: Min egen atomteori. Et etisk problem blir tatt opp. For å gjøre dette etiske problemet mer oversiktlig og kanskje lettere å løse, deles det opp i mange mindre problemer. Det er da tanken slår meg: Kan problemet deles opp i det uendelige, i stadig mindre problemer? Eller vil man til slutt komme til det udelelige problem, selve atomproblemet? Alle andre problemers ‘grunnstoff’? Dette ene problemet som er rot til alle andre problemer. Tanken fascinerte meg. Da det endelig var tid for pause spratt jeg triumferende opp fra benken. To tanker suste i hodet mitt: Kaffe og atomteorien. Med stor entusiasme utsatte jeg mine medstudenter for min sensasjonelle oppdagelse. Noen viste interesse for teorien, andre forkastet den og atter andre tok den seriøst, hvilket jo ikke var meningen. Uansett hvor mye min atomteori har for seg, er det i alle fall en god formulering, oppmuntret jeg meg selv med.

I den korte pausen måtte jeg modig takle mer presserende problemer enn atomproblemet, nemlig å trosse dørene for å skaffe meg kaffe. Sophus Lies auditorium er nemlig svært problemfylt, tungt og kanskje det mest fryktede blant mennesker som ikke har så mye krefter. Denne bygningen har nemlig ikke kaffemaskin. Skal man ha kaffe, som jeg, må man gå ut, gå en distanse (som heldigvis er dekket av tak, så man er trygg hvis det regner), og gå inn til Vilhelm Bjerknes’ hus. Tur-retur kaffemaskinen innebærer å gå gjennom ti dører. Ti dører må åpnes! Jeg håper inderlig at de døransvarlige (hvem nå det er) ser sitt ansvar og gjør noe. Jeg er en beskjeden, nøktern mann som ikke krever mye. Det eneste jeg ber om er lettere dører. Jeg unner ingen studenter tung-dør-traumer.

del iv: om "å være seg selv"

Selv en forelesning slutter. Etter å ha klart brasene gjennom dørene, står jeg alene på plassen med ikke så lite selvrespekt. Siden jeg nok en gang er blakk, står jeg over lunchen. Istedet setter jeg meg ned på en benk, nyter vårsolen, plukker frem penn og papir fra vesken og skriver en dialog.

Philostrate: Enhver åndssvak og enkel person er seg selv. Det er det eneste vedkommende duger til. Det er derfor han populært kalles dum. Alle vi andre, vi glir ut og inn i de forskjellige rollene samfunnet hele tiden krever vi tar på oss. Derfor kalles vi sosialt intelligente. Forøvrig... Barn er også seg selv. De har ennå ikke lært seg å spille rollene. Dessuten mangler de hemninger.

Per: Men Philostrate! Dette kan De da ikke mene? De fleste prøver jo å være seg selv, å finne seg selv.

Philostrate: Noe som for meg er vanskelig å forstå. Vil De ha et glass?

Per: Ja takk!

Philostrate: Å finne seg selv, for så å være seg selv, vil for et voksent menneske være å gå tilbake et trinn i sin egen utvikling...

Per: Jeg er langt fra enig med Dem. Men hvis det er slik De sier, så er kanskje grunnen til å ville finne seg selv, nettopp det å gå tilbake dette trinnet i sin utvikling. Å gjenvinne noe av uskyldigheten og renheten man har som barn. Å bli kvitt det spekulative ved å stadig skifte rolle. Kanskje vil de frigjøre seg fra kravene til oppførsel som blir stilt. Ved å miste litt av hemningene, kommer de seg kanskje løs fra det som kan fortone seg som sivilisasjonens tvangstrøye.

Philostrate. De avbrøt meg! Å være seg selv er et umulig prosjekt. Heldigvis... For det er ikke ønskelig at folk er seg selv. Tanken er latterlig og naiv. Påfyll?

Per: Takk!

Philostrate. Folk som tror de er seg selv, er bedradd av rollene de ubevisst spiller. De bedras av rollene de påstår å ikke ha!

Per: Mener De at store deler av befolkningen er selvbedragere?

Philostrate: Ja… Det gjør jeg i aller høyeste grad. Faktisk er vi det alle. Forskjellen er at noen er det bevisst. Jeg for eksempel. Stolt tar jeg på meg mine roller, mens jeg vet jeg bedrar meg selv og mine medmennesker. Jeg elsker simpelthen spillet. Affektert spiller jeg min utstuderte og nøye skapte glansrolle. En skal aldri være seg selv, en skal spille seg selv. Og rollen… Den skal være ens nesten schizofrene livsverk. Et kunstverk.

Per: Ærlighet! Er det ikke plass til ærlighet mellom mennesker?

Philostrate: Nei, det er så umoderne.

Per: Kjære venn. De er herlig kynisk.

Philostrate: Alle menneskelige relasjoner er basert på løgn. Kjærlighet oppstår ikke mellom to mennesker, men mellom to roller. Å finne seg selv, vil derfor sette kjærlighet på spill. Per...De må aldri glemme at det er ikke ‘deg selv’ din kone giftet seg med. Det var rollen du spilte. Det var den hun ble forelsket i.

Per: Jeg håper så inderlig De tar feil, Philostrate.

Philostrate: Det er på høy tid at alle avslutter sin håpløse og muligens skjebnesvangre jakt på sitt ‘uforfalskede indre’. Det er så lite produktivt. Å skape seg nye roller derimot…

Per: Roller som imiterer Kunst?

Philostrate: Helt korrekt avbrytelse. Skape Liv som imiterer Kunst og blir Kunst.