først fløy jeg inn i en hybel uten varmtvann, en muggen hybel en hybel med lapplandslav huttetutemperatur hvor et ungt par bedrev faenihelveteshissig parring mens tommeltottstore krypdyr elska i de råtne varmtvannsrørene

jeg fløy inn i bakgården hvor husmødre stakk hodene ut av sine kaffekjeleplystrende vinduer og sang sokkesure sukkerviser til alle og enhver, for eksempel syklubbkjerringer som plutselig på en spasertur kasta seg ut i en ompadompadans som satte de dolkestøtdypt støkk i deres gentlemanmyndige ektemenn slik synåla punktlig og presist spidder stramt stoff!

Jeg gled gatelangs, forbi en slaraffensubbende dagdrivers

hullete sko som geipa med sine utstikkende dødsgule tær til de

forbipasserende som bare levde i ansiktshøyde og aldri la

merke til livet nede på bakken

jeg suste inn i døsige ølkneiper hvor ølmagemenn satt fra ølkruskveld til tømmermannsmorgen og fortalte solskinnshistorier for å lyse opp livet, for å lyse opp vrøvlemørket der deres

sigarettgloglødende sinn stumpa seg ut i bakrusnattas askebeger-mørke myrlandskap

jeg bruste inn i vulkanveldige kjøpesentra der handlesyke

og nyrike pompøst råtnende i handleorgier vifta med kredittkort-hefter som seiersflagg mens de kjøpte flere og flere kyskhetsbelter for sjelen iferd med å revne som en tusenlapp og jeg hørte

rivelyden! Rivelyden under stemmenes pengeplapring

jeg svevde forbi mammadaltdiltende blautfiskfyrer som søkte sine døde mødre i kassadamenens servicesmil

forbi auksjoner hvor auksjonsrøster runga rikmannsmektige

og kjøperne var hvitsnippvemmelige menn som mangla saft i balla fittesaftfattige pelskåpekåte parfymedusjdamer med piiiiipende pestrotter mellom beina!

Jeg fløy forbi de smilende trekkspilltantene som andpustne la fra seg instrumentene etter en heidundrandeheit spilleøkt som fikk byens farger, i noen minutter, til å brenne femten hakk heftigere!

Jeg fløy gatelangs der de forbipasserende holdt hodene høyt

som et hyl over de sveltihjelsyke som lå klint utover asfalten

jeg drev forbi mørke menn som ble slengt ut av utesteder

til stormende applaus fra alle i slangekøen utenfor, slengt rett ut

uten å ha vært inne, av knyttneveslagkraftige dørvakter med sine

bollete bulldogfjes som om det var en høyesterettriktig ting

å gjøre med mørke menn

jeg svevde inn på hallelujaheftige vekkelsesmøter der en etter

en så Lyset glinse i vekkelsespredikantene hvite gudsglinsende

tannrad

jeg fløt forbi avisbudenes tøffeltriste skritt forbi postbudenes

nynnende munner og brev som falt lik halvdøde duer ned i post-

kassene med et dypt daukjøttdump ti ganger mer betydningstungt enn ordene som var inni brevene, og den dagen var byens befolkning

ikke noe annet enn en befolkning av brev, en befolkning av lange

navn og gatenavn, gatenummer og postnummer og poststempeldatoer

en befolkning av pappesker og papir som hver dag våkna i et ´Kjæreª

og sovna i et ´Hilsenª, tenkte postbudene

og jeg gled videre, inn i en hagefestfyrrig hage, på det punktet

da natta spydde munnfuller av brune bier som ga liv til øltørst

og storøyd frykt, da munnrappmuntre moromenn innbilte seg at de fikk selve Lykken på glattisgli om noen lo av deres vitser, da rømme-

saussure sippedamer tuta seg tummelumske uten å vite hvorfor eller

hvordan de kunne slutte

jeg kom da hagefestens filosofiske fyllepratpunkt var nådd

og en mann reiste seg og sa:

´Drikkebrødre!

La oss finne matadoren i brystet, vifte med

virilitetens røde kapper og fortrylle damene!ª

en annen mann reiste seg og sa:

´Drikkebrødre!

Den forsvinnende troen på at sannhet og poesi kan oppnås

gjennom en voldshandling, er det tydeligste — øh, det ty-

tydeligste tegnet på at menneskets storhetstid er over

og ut, iferd med å blekne — mot en større lykke?ª

en tredje mann reiste seg og sa:

´Drikkebrødre!

Hvem nevnte lykke? Pøh! Ordet lykke er det tristeste ordet

som fins! L er den ulykkeligste av alle bokstaver! Og alt som

begynner på L bærer preg av dette!ª

Så satte de tre talerne seg ned og festen fortsatte inntil

t-banevognenes buldring varsla en ny dags demring

og den morgenen hørte jeg hundrevis av telefoner som skremte

sine eiere, jeg hørte tusenvis av telefonrør som ble løfta opp

og lagt ned, tusenvis av telefonrør som lytta summetonestille

til ører som lytta, hundrevis av ører og hundrevis av stemmer

enn egentlig bare én eneste veldig samtale i millioner av

telefoner over hele kloden som ringte i tomme eller

befolka rom — plingeling!

Hele jordkloden! En eneste enorm telefon som med sitt

lysende blå lys ringte og ringte i et stille verdensrom!

Alt ringte klang og klingte i byen som jeg hjemsøkte igjen

og igjen, byen, den løgnaktige, den døve og dumme, ubehagets

store byggmester, byen oversvømt av godværsvennlige skyer som

sang sola fram!

II

Kråker krummer sine klør omkring telefontrådene, hvor stemmer fyker fram og tilbake, jeg har ofte ant det, uten å finne ut

hva det er — mens jeg snakker i telefonen:

noe der ute i avstandene som krummer seg rundt mitt

trivielle hei hvordan har du det

noe både i og utenfor samtalen som vil lette og ta ordene

med seg høyt opp i det tunge blå!