Vi skriver mellom linjene og prøver å ikke utlevere oss eller vi kliner til og lover evig troskap, vi stjeler linjer fra sangtekster eller prøver oss selv med mer eller mindre treffende poetiske hyllester. Kjærlighetsbrev skrives i forelsket rus eller med blekk som flyter utover av tårer, vi sparer på egne usendte kjærlighetsbrev og har eksens parfymerte oder med rød sløyfe på i en skuff, eller vi har rituell brevbrenning som siste fase i kjærlighetssorg.

E-post og seksuell revolusjon gjør kanskje kjærlighetsbrevet til en utryddelsestruet kunst, men ifølge fremtidsforskere går vi snart over fra informasjonssamfunnet til følelsessamfunnet, og i nærhetens tidsalder vi alle romantiske uttrykksmåter få sin renessanse. Nemlig.

Nærhet trenger ikke være nærhet og avstand trenger ikke være avstand. Brev er paradoksalt nok begge deler. Man kan godt lengte etter en person man kysser, og man kan føle nærhet til en bare ved å skrive til den eller lese et brev fra den.

På populærpsykologisk heter det at i en vanlig samtale utgjør selv ordutvekslingen 7% av det som når frem. Mimikk, kroppssråk og andre omstendigheter utgjør resten. Alle kjenner følelsen av å bli blendet av den man er forelsket i, man registerer at de sier etellerannet, men stemmen feider liksom bort og man blir heller sittende og beundre munnen som beveger seg idet den former ordene eller de vakre øynene eller den spesielle nesen. Den som vil si noe, skriver det.

Altså. Vil man formidle sin kjærlighet med rene ord, er kjærlighetsbrevet veien å gå.

Hvordan går man så frem. For å si det med Rousseau: for å skrive et godt kjærlighetsbrev, skal man begynne uten å vite hva man vil si, og avslutte uten å vite hva man har sagt. Det finnes forøvrig kategorier av ulik vanskelighetsgrad innenfor sjangeren, fra et ferdigskrevet Valentine-kort, via dagligdagse-trivialiteter-men-du-skjønner-vel-hva-jeg-mener-brevet, til de klassiske hyllestene med pomp og prakt og rødt segl. Her følger en aldri så liten gjennomgang av kategoriene:

Takkebrevet uttrykker gjerne et ønske om å gjenta noe. F. eks.:

Jeg skal skrive og takke for da

for natten til tiende juli

Jeg sitter i byen og vet ikke hva

og syns det er nokså umulig

Dette er ofte enten en hyllest eller en anklage, gjerne i skjønn forening. Ettersom man antar ikke å ha noe særlig å vinne på at vedkommende faktisk leser det, og igrunnen ikke har noen intensjon om å sende det, blir man gjerne usedvanlig ærlig og sentimental. Fordi usendte brev ofte dreier seg om ubesvart kjærlighet som man på avstand prøver å gjøre noe med, kan dette anses som en form for voodoo.

Ingen ord er for store, ingen sammenligninger umulige, man hyller kropp og sjel og handlinger, polerer felles referanseramme og lover gull og grønt.

Har man engang mottatt et kjærlighetsbrev, spesielt av den panegyriske sorten, skal det litt til å kaste det. Et dramatisk brudd med avsenderen eller en sjalu og snokete ny kjæreste kan få en til å (bittert og motvillig) kvitte seg med det, men det beste er å ta vare på dem. Da kan man i triste stunder da verden går en imot tenke på at hah, i en bunke på loftet ligger det skriftlige beviset på at en selv er best i verden og så videre. Det er en fin forankring i fortiden og bringer håp for fremtiden.

Begynnelsen er første barriere. Kjære x? Kjære honningpusen? Hei y? Hei kjære z? Her er det lett å kjøre seg fast og viktig å skjære igjennom. Avslutningen er vanskelig hvis man ikke kjenner hverandre så godt, men det passer bra å henvise til noe man pleier å gjøre, hvis man pleier å gjøre noe, alt fra klem fra, kyss (evt på navngitt sted) fra, til fellatio og cunnilingus fra (som hovedpersonen i en Bjørneboe-roman skrev under med). Et brev rødmer ikke. Mer seriøst kan man bruke din, din for alltid, din hengivne osv, hvis man kan stå inne for det da.

Hvis man først skal skrive et gjennomført kjærlighetsbrev er det ikke bare verbale klisjeer man har tilgang på. Parfymerte ark, kyssemerke, swak, hjerter over i´ene. Alt betyr noe. Men det er ikke nødvendig hvis avsenderen kan ventes å lese med stor lidenskap likevel. Hamsun: "Dette lille vakre papir og de hastige fine bokstaver! Hennes hender hadde holdt dette brev, det hadde ligget under hennes øyne, hun hadde åndet mot det. Og det var en tankestrek til slutt, og det kunne bety en verden."

Mange har angst for å legge fra seg sin ironiske distanse, og det er vanskelig å skrive hyllester uten å bli patetisk og lite original, men klisjeer er ikke så dumme som man skal ha det til. Grunnen til at de gjentas til det kjedsommelige er jo at de er så beskrivende. Når man først er forelsket så finner man dybde og mening i tekster man i en mer lunken sinnsstemning bare ville snerre foraktelig og stolt av. Er mottakeren det minste forelsket så fyr løs. Og blir det bare elendighet likevel, så fortvil ikke, og send det likevel, for:

Det er det lukkede brevet

som eier den største charm

og det som ikke er skrevet

som gjør oss om hjertet varm

I kjærlighetsbrev kan man vise sider av seg selv som det ville være vanskelig å få frem på andre måter, og skrevne ord kan skape nærhet. Men språk kan også tilsløre og pynte på ting, og det finnes mye man ikke har ord for. De 93% som utgjør resten har mye bra for seg, og man skriver kanskje brev fordi man lengter etter en person, (eventuelt fordi den personen avbryter hele tiden når man prøver å si noe), og det der med nærast er du når du er borte, er det noen som egentlig tror på det?

Og en gang i mellom så hendte det vel

at enn ikke brevet ble ferdig

Jeg ilte imot deg med bare meg selv

for ikke et ord var deg verdig

Nu går jeg langt borte og dikter i kveld

et brev som i stumper skal rives

Men ber du meg komme så kommer jeg selv

for kjærlighet kan ikke skrives

Herman Wildenvey

Brev benyttes i alminnelighet mellom personer som er så langt fra hverandre at de ikke kan meddele hverandre muntlig hva de har å si, men det er ikke alltid tilfelle med kjærlighetsbrev. Elskeren beskjeftiger seg uavbrutt med gjenstanden for sin kjærlighet, og har behov for å gi sine følelser luft. Når han er utendørs, risser han hennes navn i benker og trærnes bark. Straks han har forlatt henne, husker han en uendelighet av for det meste intetsigende ting han ikke fikk sagt henne, og som han må lette seg for. De forekommer ham viktige for henne, for ham - ja, for samfunnet. De må ut. Og så skriver han brev. Et kjærlighetsbrev behøver igrunnen, selv om det er på åtte sider, ikke inneholde en eneste ting som har interesse for andre. Det skal bare skaffe ham luft og fortelle henne for 1003. gang at han elsker henne og vil være henne tro inntil den ytterste dag og enda lenger, og naturligvis at han vil være grenseløst ulykkelig om ikke hun har det likedan.

Med henne er det på samme måte. Brevet hans får henne til å frykte at han skal gå rundt og være ulykkelig og tvilende. Og hun skriver til ham, et langt brev med det samme fyldige innhold og med den samme logikk, samtidig som hun beklager seg over sine omgivelser som er så trivielle at de ikke kan fatte hennes smerte og lykke osv.

Den første regel for kjærlighetsbrev er altså nærmest den at det ikke finnes noen regel, spesielt når det gjelder innholdet.