Undertegnede har med frykt ventet på dagen da Besigye blir buret inn i båsen "fargerik flerkulturell innvandrerforfatter som bidrar til berikelse av norsk bokfauna". Den kommer ikke. For han blir vanskelig å fange,

— I´ll put thunder in jail!

Bare måten Besigye siterer Muhammed Ali på sier oss at han er i stand til å gjøre det samme selv. Det er noe nær magi det han bedriver, den poetiske panteisten som kom fra Uganda til Skarnes som seksåring og ble sett på som selve særingen i bygda. Ikke fordi han var svart. Men fordi han leste Kafka. Kafornokka? Da han turbodebuterte med diktsamlingen ªOg du dør så langsomt at du tror du lever´ på Gyldendal i 1993 var nok geipen lang hos konsulenten ved Aschehoug som først hadde refusert ham. Andre lot seg med glede omslynge av de boaslangelange ordlabyrintene til den unge poeten og sammenlignet ham med Walt Whitman og Dylan Thomas.

— Demp språket, var beskjeden fra Aschehoug.

— En utrolig inkompetanse, en skremmende mangel på føling med litteraturen, - og typisk norsk, sier Besigye, som mener begrepet "det litterære Norge" er en selvmotsigelse.

— Det fantes en litterær kraft i norrøn tid, i sagaene. Dessverre er ikke mentaliteten fra eddadiktningen en del av den norske folkesjela i dag. Vi kan ikke romantisere det norrøne nok, men i Norge er det bare satanister og death metal-rockere som søker til de norrøne røttene. Hvor er Odin og Tor? klager Besigye på klingende islandsk. Ingen svarer. Han ser den norske fjøsnissementaliteten overalt.

— Etter atskillelsen fra Danmark har vi ikke hatt kulturell kontakt med kontinentet, det som er så viktig for at kulturen skal leve, for at språket skal utvikles. Det nytter ikke å si nei til Europa og samtidig tro vi kan si ja til resten av verden. I mangel av et sterkt litterært fundament og en bred, kulturell kontaktflate er det kun enkeltindivider, geniene, som klarer å finne de rike årene. En som Henning Hagerup har et sjeldent overblikk. Han burde ikke bodd i Norge. Her blir han sett på som en særing. Det er trist å se hvor alene han er.

Besigyes irritasjon over nisseluer og loslitte navler forsvinner når vi nevner hans store kjærlighet: språket. Bare ordet får det til å glitre i øynene hans, — smilende smetter han ut en usynlig arm og griper grådig inn i svermen av usagte ord. Ofte blir det fangst.

— Å vampyrere! Det er å trekke energi ut av ting. Jeg holder på med en roman nå. Der er det en fyr som er tørst på livet. Han vampyrerer. Jack Kerouac sa: "I write poetry pages long." Poesi og prosa gror sammen. Prosalyrikk er rytme, det er altfor lite musikalitet i norsk litteratur. Ta Trude Marstein: Hun skriver en setning. Går på kjøkkenet. Drikker et glass melk. Skriver en setning. Tar en dusj. Skriver en setning. Ringer en venninne. Det er søppel.

En stakkars skribent skulle gitt mye for en dråpe av den magiske mjøden Besigye uten tvil må ha drukket seg full på mer enn én gang. Men det er mer enn magi, skal vi tro ham.

— Min diktning er også språkforskning. Jeg er en språklig arkeolog. Alt avleirer seg i språket; all historie, all vitenskap. Når jeg leser meg gjennom verdenslitteraturen og blir kjent med røttene kan jeg også skape noe nytt. Jeg elsker å blande. Ordet "kroppspower" for eksempel. Eller "actioneventyrlyst". Det er synd det er tabu å blande engelsk og norsk på denne måten. Det er den ubevisste anglofiseringen av norsk språk, "ord deling" og slikt som er farlig. Bevisst blanding av språk er bra, det er fremtiden. Språkfuture. Riksmål har nerve. Stringens. Tysk tøffhet. Fremtiden ligger i riksmålet, det kan absorbere nynorsk og dialekter. Nynorsk kommer til å dø ut, sier mannen som synes han burde ha fått Riksmålsprisen for lenge siden.